Jeg mener at reguleringen av norsk fiskeri har utviklet sovjetisk sentralstyre til et nytt, norsk nivå. En rekke grunnleggende svakheter i det sovjetiske systemet er blitt motvirket gjennom en forbedring av den sentrale kontrollen av industrien.

I det norske systemet er unntak fra de grunnleggende regelsettene derfor en vesentlig del av administrasjonens forsøk på å balansere ervervede privilegier og nye krav.

Mogens Schou, rådgiver Foto: Nils Torsvik

De økonomiske interessene ivaretas i et forhandlingsspill mellom industri og myndigheter, der økonomiske hensyn og politiske interesser blandes i en gryte. Bedre end Sovjet, ja. Men stadig sentralstyring.

Norsk reguleringsforståelse påvirker både utnyttelsen av fiskebestander og fordelingen av retten til fiske.

Den grunnleggende svakheten i forvaltningen av fiskebestander er at den er basert på kvotetak, men overholdelse av disse takene er udokumentert. Som et middel for dette er det innført omfattende forskrifter for hvordan fiske skal drives.

Tekniske regler og detaljstyring med adferd for å sikre forbudet mot utkast, er eksempler på dette. Norge bør følge internasjonal utvikling og innføre krav til fangstdokumentasjon, for eksempel ved å skape insentiver for å bruke kameradokumentasjon av fangstene.

Når alle fangster teller for kvoten, kan prinsippet om fritt valg av utstyr innføres og regelmaskinen rundt utkastforbudet fjernes. Det er vitenskapelig bevis for det. Som Hannesson skriver: «Da kan det overlates til industrien selv hvordan den skal fange fisken.»

Bevis på legitime fangster er ikke bare et spørsmål om forvaltning, det er i økende grad et krav for å få tilgang til lukrative markeder.

Det vanskelige problemet for Norge er selvfølgelig å fordele verdiene og å sikre regionalpolitikk og strukturelle mål. I resten av Norges næringspolitikk tas disse hensynene opp i et markedsøkonomisk system.

Norge kan opprettholde effektive markedsøkonomiske insentiver uavhengig av omfordeling av opptil 50 prosent av inntektene. Så sterk er markedsøkonomien. Hvorfor skal fordelingen av fisk da kontrolleres i detalj fra Strandgaten i Bergen?

Det kan gjøres mer effektivt: Innføre faste kvotefaktorer og en ressursrenteavgift i form av kvotefradrag før beregning av fartøykvotene. Tillat fri bevegelse av kvoteandeler og leie av kvoter mellom aktive fiskere og innenfor visse konsentrasjonsgrenser.

Og utnytt deretter fiskekvotene fra «fiskebanken» for å sikre kystflåten, regionale hensyn og generell utvikling av næringen.

Dette systemet er ikke vanskelig å utvikle. Den vanskelige øvelsen er å fullføre transformasjonen fra en kvotetilgang basert på privilegier til en tilgang basert på evnen til å drive en virksomhet. Men markedsøkonomi kan mer enn å distribuere fisk, det er en vekstmotor.

Dette er ikke et nullsumspill, og med en effektiv transformasjon trenger det ikke være noen tapere i dette.