Når skal industrien få plass i norsk fiskeripolitikk?

Etter mange år som politiker i en kystkommune som er avhengig av fiskerinæringen, skulle jeg ikke latt flåtefokus og pliktråstoff skygge for en mer helhetlig debatt om hvordan fiskeripolitikken må utformes for å legge til rette for vekst i hele verdikjeden – også industrien.

Næringa trenger politikere som ser at sjømaten opererer i et internasjonalt marked, og er avhengig av rammer som ikke hemmer muligheten for konkurransedyktige priser på bearbeidede produkter. En rekke handelsavtaler, og det faktum at EØS-avtalen ikke omfatter sjømatprodukter gjør at vi har toll på eksport av sjømat til en rekke markeder. Hovedregelen er dessverre at jo mer bearbeidet produktene er desto høyre toll møter varen.

Dette gjør det krevende å konkurrere internasjonalt for norsk næringsmiddelindustri basert på sjømat. Om vi skal fortsette med å kun være en råvareleverandør går vi glipp av verdiskapingen bearbeiding av råvarene og restråstoffet ville gitt.

Går glipp av verdifulle arbeidsplasser

Som ordfører var jeg opptatt av flåtepolitikken i form av deres krav og behov. I likhet med mange andre politikere ble flåtepolitikken i stor grad definisjonen på det jeg anså som fiskeripolitikk.

Til tross for at fiskeindustrien er stedbundet, og en viktig nøkkel for å ivareta de distriktspolitiske målene, tok jeg våre industriarbeidsplasser for gitt. Det lå en forventning til at industrien drev konkurransedyktig og bidro med arbeidsplasser, bosetting i distriktene, samt bearbeidet råstoffet de fikk på land. Dette uten at jeg bidro godt nok til å løfte debatten, og se på hva som skal til av politiske grep for at vi skal klare nettopp dette.

Det bør ikke være noen tvil om at landingsmønsteret fra fiskeflåten, råstoffkvalitet, stabilitet og forutsigbarhet i råstofftilgangen er sentrale forutsetninger for å lykkes med industriell drift og utvikling. Vi trenger en differensiert fiskeflåte som kan levere gjennom hele året. Videre må det sikres et åpent førstehåndsmarked hvor fiskeindustrien i Norge alltid må få mulighet til å konkurrere om råstoffet fra norske båter, samt kjøpe råstoff fra utenlandske leverandører på like vilkår med utenlandske aktører.

En differensiering av satsene for lagsavgiften på utenlandske landinger kunne bidratt til mer kjøp av utenlandske fangster. Når man velger å ikke se på dette går man glipp av verdifulle arbeidsplasser og aktivitet dette utenlandske råstoffet kunne skapt i Norge.

Det er nødvendig å utforme fiskerireguleringene slik at vi unngår kappfiske, sikrer forutsigbarhet for fartøyene og legger til rette for større fleksibilitet i det enkelte fartøys driftsgrunnlag. Også fiskeindustrien bør ha mulighet til å påvirke driftsmønster og driftsgrunnlag.

For snevert fokus

Det bør være en selvfølge med like konkurransevilkår i en av Norges viktigste næringer. Vi må unngå at det bygges opp ny kapasitet i fiskeindustrien ved hjelp av kommunal, fylkeskommunal eller statlige bidrag.

Vi må unngå at det gis dispensasjoner på mobile kjøp, mottaksstasjoner og ulike myndighetskrav fra Fiskeridepartementet og Mattilsynet. Det må være samme krav til alle uavhengig av om du er liten eller stor, og bedriftens lønnsomhet. I tillegg er vi avhengige av en treffsikker kontroll der risikoen for å bli oppdaget når du begår kriminalitet er stor, samt sanksjoner som virker.

Jeg er overbevist om at lokalsamfunnene og kysten går glipp av både arbeidsplasser og lokal verdiskaping ved at politikere har for snevert fokus og begrenser den fiskeripolitiske debatten til å kun omhandle flåtepolitikk.

Norge, samfunnene og fiskerinæringa fortjener bedre. Jeg håper vi i fortsettelsen får endret fokus og sørget for at politikken ikke stopper på kaikanten. Fiskeripolitikken vår må legge grunnlag for lønnsomhet i hele verdikjeden, ikke bare i deler av den.

Om vi skal klare å bearbeide mer av fisken i Norge er vi avhengig av politikere som setter søkelyset på mulighetene i næringen, ser at tollbarrierer til EU skaper handelshindringer, at marginene er knappe, råstofftilgangen uforutsigbar og dyr – samt at vi i dag har en fiskeripolitikk som i altfor stor grad er tilpasset kun flåtebehovet.