En gang i året hyller reklamebransjen seg selv med det TV2-sendte programmet «Gullfisken». I løpet av en time en sen lørdagskveld blir de beste reklamefilm kåret, noe undertegnede ble underholdt av sist lørdag. Og nok en gang var det landbruket og Felleskjøpet som stakk av med prisen årets beste reklamefilm, eller mer presist årets «Gullfisken».

Det er ikke første gangen Felleskjøpet og bøndene vinner en slik pris, og sist gang de stakk av med den gjeve prisen i 2013 uttalte Felleskjøpets representant fra scenen på Chateau Neuf følgende: «Dette er helt utrolig, og på vegne av 44.000 bønder og over 2000 ansatte er jeg så stolt». 

I år hadde bøndene alliert seg med den bondefangede sjakkspilleren Magnus Carlsen. Ved hjelp av filmen «Noen bønder fra eller til» lyktes Felleskjøpet på en fantastisk lun og morsom måte å fremsnakke seg selv, bøndene og hele landbruksnæringen.

Reklamefilmen har helt sikkert sikret Felleskjøpet noen ekstra traktorsalg, men mye viktigere er filmen som indremedisin for landbruket og bøndene, samt som opinionskaper blant innbyggerne i landets største byer.

Målet med årets vinnerfilm til Felleskjøpet var også klart, nemlig å gjøre næringen og folket stolt. Hele Norge ble dermed nok en gang påminnet hvor viktig landbruket er.

Reklamefilmene til Felleskjøpet, samt Norges Bondelags ulike stunt i sosiale media, er et imponerende skue.

Disse reklamefilmene, samt Norges Bondelags ulike stunt i sosiale media, er et imponerende skue. Har ikke bøndene vært stolte før, så er de det nå. Og filmene treffer enhver urban nordmann midt i hjerteroten. Er det rart bøndene og landbrukes interesser når frem i den offentlige debatten?

For en som følger sjømatnæringen tett er det derfor underlig å se at fiskeri- og havbruksnæringen aldri har sett verdien av å gjøre de samme grepene som landbruket - selv når næringen nå kjemper en kamp om opinionen, frihandelsavtaler og makten i næringspolitikken.

Magnus Carlsen blir brukt til å fremsnakke landbruksnæringen. Foto: Klaudia Lech


Mens Felleskjøpet bruker tusenvis av kroner på tv-reklame, sender Sjømatalliansen ut pressemeldinger om at «jobb nummer en er å sikre norsk handel med sjømat med EU og Storbritannia». Meldingen sikret dem nok noen notisoppslag i sjømatmediene, men knapt en person utenfor bransjen registrerte vindpustet. Spørsmålet blir hvordan sjømatnæringen skal vinne når ikke bransjen utnytter de virkemidlene som ligger der?

Aldri i verden om bransjen vil få politisk gjennomslag for sine krav om økt frihandel på bekostning av landbruket når bransjen er så defensiv og innesluttet som den er.

Dersom økt frihandel er viktig, burde næringen pøst på med effektive kampanjer. De burde fortalt det norsk folk hvor viktig bransjen er, og hvor stolt nordmenn kan være av sjømatnæringen. Og de kronene som går med, har de tjent inn igjen med en frihandelsavtale med EU.

Fremsnakking ville ikke bare vært bra for hele næringen, men minst like viktig for å nå opinionslederne i samfunnet. Med dagens defensive strategi har sjømatnæringen egentlig tapt kampen om makten før den en gang har begynt.

NB! Rett skal være rett, «Hold torsken»-kampanjen var utmerket, men det var en reklamefilm for Lofoprodukt, ikke en fremsnakkingskampanje av hele næringen.