I en kronikk lagt ut på Fiskeribladets nettside 12.oktober mener samfunnskontakt i Lerøy Seafood Group, Krister Hoaas, at både NRK, TV2 og Fiskeribladet lar være å sjekke fakta når de omtaler sviktende rekefiske i Lyngen. Det vises også til at pressen ikke ettergår fiskernes «påstander» om at lusemidler kan være årsak til dette. Dessverre er argumentasjonen til Lerøy missvinsende.
Mer problematisk enn fryktet
Så godt som alle legemidler mot lakselus har vist seg å være langt mer problematiske for livet i sjøen enn fryktet. Krepsdyr som reke, hummer, krill og raudåte er særlig utsatt. Ny kunnskap indikerer at slike legemidler kan ta livet av reke og andre krepsdyr flere kilometer unna utslippsstedet. Det har også vist seg at kjemikaliene kan være såpass giftige at det ikke er mulig å påvise dødelig dose i laboratoriet.
Også hydrogenperoksid har vist seg å være skadelig. Inntil stoffet blir nøytralisert og/eller tilstrekkelig fortynnet er det svært giftig for reker og andre krepsdyr. Imidlertid fortynnes ikke stoffet så raskt som mange har trodd. I en fortynningsstudie gjennomført i 2016 viste det ene av to feltforsøk at avlusningsvannet sank relativt konsentrert ned mot bunnen, der rekene er. Dette forholdet ble underkommunisert i selve rapporten, og bidro sannsynligvis til at gjeldende lusemiddelregelverk ble mindre strengt enn nødvendig.
Å føre sikre bevis for at kjemikalier mot lakselus fører til alvorlig eller uopprettelig miljøskade er svært krevende. Fiskerne har ingen mulighet til å innfri dette.
Mangelfull rapportering
Lerøys talsperson viser i sin kronikk til at fakta om kjemikalieutslipp i oppdrettsnæringen ligger lett tilgjengelig på Barents Watch. Det er riktig at Barents Watch er lett tilgjengelig. Imidlertid har Barents Watch store mangler, særlig når det gjelder oppdretternes rapportering av egen legemiddelbruk.
Det har vist seg at oppdrettere relativt ofte har latt være å melde inn kjemisk behandling mot lakselus til Lusedata og Barents Watch, slik de er pålagt. I forbindelse med Fiskarlagets undersøkelser av episoder med massedød av krepsdyr ble det gitt innsyn i tilsynsrapporter fra Mattilsynet. Ikke i noen av disse tilfellene hadde oppdretter rapportert legemiddelbruken på riktig måte. Slik manglende rapportering har dessverre også bidratt til at forskningsmiljø og forvaltning lenge undervurderte hvilke effekter legemidler mot lakselus kunne ha på miljøet.
I tillegg vet vi at Barents Watch heller ikke gir oversikt over utslipp av legemidler i årene før 2012, tømming av legemidler fra brønnbåt eller konkret informasjon om dosering og bruk av ulike legemidler. Barents Watch alene gir derfor ingen fullgod oversikt over kjemikalieutslipp fra oppdrettsnæringen, verken i Lyngen eller ellers.
I tillegg vet vi at Barents Watch heller ikke gir oversikt over utslipp av legemidler i årene før 2012, tømming av legemidler fra brønnbåt eller konkret informasjon om dosering og bruk av ulike legemidler
Nøkkelen til bedre kunnskap
Når legemiddelbruk ikke meldes inn til Lusedata og Barents Watch slik det skal, er det nødvendig å få innsyn i oppdrettsselskapenes driftsjournaler for å få god kunnskap om hvordan lusemidler kan påvirke krepsdyrbestandene. I disse driftsjournalene beskrives lusenivå og legemiddelbruk i detalj, og selskapene er pålagt å oppbevare disse på lokaliteten i tre år.
Landsstyret i Norges Fiskarlag gjorde nylig vedtak om at aktuelle driftsjournaler snarest måtte samles inn og gjennomgås, særlig i områder hvor bestandene av reker og andre krepsdyr har blitt svekket. Departementet har ennå ikke signalisert om de ønsker å følge opp Fiskarlagets anmodning i forhold til dette. Dersom en skal kunne få best mulig kunnskap om problematikken bør oppdretterne uansett sørge for sikker oppbevaring av egne driftsjournaler, ut over den tiden som er lovpålagt.
Sjekket ikke godt nok
I sin kronikk viser Lerøys talsperson til at lusemiddelbruken i/ved Lyngenfjorden de siste årene har vært «enten fraværende eller ytterst beskjeden». Dersom en hadde sjekket saken nærmere, ville det gått fram at dette ikke var riktig. Det er rapportert om en ganske omfattende legemiddelbruk i dette området. Også stoffet deltametrin/Alpha Max, som er såpass giftig at det er forbudt å omsette i land som Canada, er her brukt i betydelig omfang. Anleggene ytterst i Ullsfjorden har også brukt ulike kjemikalier mot lakselus de siste årene.
I tillegg viser det seg nå at et anlegg nordøst i Lyngen har brukt «annet virkestoff» (sannsynligvis hydrogenperoksid) mot lakselus hele 14 uker på rad sommeren 2018. Dette skjedde samtidig som det kom meldinger om at rekebestanden i Lyngen-området var i dårlig forfatning. Vi har naturligvis ikke mulighet til å bevise en eventuell sammenheng, men slik legemiddelbruk kan etter vår oppfatning neppe være forsvarlig.
Føre var?
Inntil nå har det i realiteten vært oppdrettsnæringens forståelse av «føre var-prinsippet», som har vært gjeldende for reguleringen av lusemidler. Næringen mener at «en føre var tilnærming ikke kan legges til grunn for å redusere miljøpåvirkningen, før det er vist at utslippene kan føre til alvorlig eller uopprettelig miljøskade» (jf. Sjømat Norges høringsuttalelse til gjeldende lusemiddelregelverk). Å føre sikre bevis for at kjemikalier mot lakselus fører til alvorlig eller uopprettelig miljøskade er svært krevende. Fiskerne har ingen mulighet til å innfri dette.
Vi er allikevel enig med Lerøy i at det er viktig å undersøke alle mulige forklaringer på svekkede rekebestander og episoder med massedød av krepsdyr. Det er en kjent sak at krill iblant kan dø i store mengder på naturlig vis, og flyte i land på strendene. Allikevel mener vi det er det all grunn til å være bekymret når en ser at rekebestandene i områder med oppdrett har blitt redusert i takt med økt legemiddelbruk fra og med 2007. Også de mange tilfellene der massedød av krepsdyr sammenfaller i tid og rom med utslipp av legemidler bør vekke bekymring. Da kan det ikke være slik at en skal frikjenne utslipp av lusemidler, og kun se etter andre forklaringer, slik Lerøy virker å oppfordre til.
Vi mener det er det all grunn til å være bekymret når en ser at rekebestandene i områder med oppdrett har blitt redusert i takt med økt legemiddelbruk fra og med 2007
Nye grep må tas
Utslipp av legemidler mot lakselus er den største utfordringen for god sameksistens mellom norsk fiskeri og oppdrettsnæring per i dag. Problemstillingen må derfor tas alvorlig. Det bør nå være allment akseptert at utslipp av legemidler utgjør et reelt miljøproblem. Selv om bruken av legemidler gikk betydelig ned i 2016 og 2017, slippes det fortsatt ut 10 ganger mer enn i 2007. Problemet er derfor fortsatt stort.
Oppdrettsnæringas viktigste organisasjon, Sjømat Norge, viser store miljøambisjoner i sitt nye strategidokument «Havbruk 2030.» Her slås det fast at: «norsk havbruk skal stå for verdens mest miljøvennlige produksjon av sunn mat, og havbruksvirksomhet skal ikke redusere potensialet for kystfiske gjennom påvirkning på marine bestander som for eksempel kysttorsk og reke». Kanskje det nå er på tide å gi disse ambisjonene tydeligere innhold, og gå i dialog med fiskerne og andre om kostnadseffektive miljøtiltak?
Vi vet for eksempel at hydrogenperoksid etter en tid spaltes til vann og oksygen. Da blir stoffet ufarlig. Samtidig finnes det kjent teknologi for både lukkede anlegg og reservoarer for ferskvann til lusebehandling. Kanskje denne teknologien også kan brukes til forsøksanlegg for mellomlagring og nøytralisering av «lusevann»?
Dersom vi kan gå i dialog om forslag som dette, vil vi ha mulighet til å kunne løse noen av de viktigste problemene norsk sjømatnæring står overfor. Dette er noe ikke minst oppdrettsnæringen selv vil ha nytte av.
