Får jeg fortsette som fiskeriminister etter valget skal jeg gjøre det jeg kan for å sikre en fiskeflåte langs kysten som tjener penger, der fiskerne tør å investere og satse. Ikke bare i dag, men også inn i fremtiden.
Stadig flere får øynene opp for hva som foregår på kysten. Aldri har vi hatt større søknad til de blå fagene. Denne optimismen langs kysten er det vi skal bygge framtidens fiskeripolitikk på. Fisk er noe av det vi skal leve av i framtida, langs kysten men også som nasjon. Inntektene fra fiske og oppdrett vil gå forbi oljeinntektene.
Da kan vi ikke ha en fiskeripolitikk som regulerer næringen i strid med økonomiske realiteter. Det er bare lønnsomme arbeidsplasser som er trygge arbeidsplasser.
For å få på plass et nytt kvotesystem må landet ha en fiskeriminister som tør
Lønnsutvikling
Noen drømmer seg bakover. Ja, vi har fått færre fartøy, fiskere og landanlegg enn vi en gang hadde. Men de fiskerne vi har, har kunnet holde tritt med lønnsutviklingen i andre yrker. Og kysten har kunnet holde tritt med velferdsutviklingen ellers i landet.
Regjeringens fiskeripolitikk de siste fire årene har støttet opp under denne utviklingen:
1. Vi har erstattet fylkesbindingene med en landsdelsordning. Det har styrket fiskeflåten i Finnmark ved at prisforskjellene er jevnet ut og fiskerne stiller på likere fot i møte med banken. Og vi slipper sakene der fiskere nærmest ble tvunget til å flytte.
2. Vi har forenklet tildelingen av fisketillatelser ved å fjerne fartøyskravet. Det gjøres 100–200 slike transaksjoner årlig, så dette er en forenkling som betyr mye for mange.
3. Vi har åpnet for økte kvotetak i både kyst- og havflåten. Det gir den enkelte økt frihet til å tilpasse sitt driftsgrunnlag til det de selv finner mest hensiktsmessig.
På mine reiser langs kysten er tilbakemeldingene fra fiskere jeg møter at dette er endringer som blir godt mottatt. Jeg mener derfor at fiskerinæringen er tjent med en politikk også de neste årene som legger til rette for økt lønnsomhet, effektivitet og fleksibilitet.
Strukturering
Men er det ikke nok strukturering nå, hører jeg fra annet politisk hold. Til det vil jeg svare: Det kommer an på samfunnsutviklingen. Fiskerne og kysten har hengt med i den norske velstandsutviklingen fordi de er blitt gitt mulighet for effektivisering og produktivitetsvekst. Alt tyder på at produktiviteten i resten av samfunnet vil øke også i årene som kommer. Da må vi ha mekanismer som sørger for at fiskerinæringen henger med.
På hvilken måte det skal skje, er et sentralt tema i kvoteutvalgets rapport som nå ligger til behandling i departementet. Som kjent foreslår utvalget å skrote dagens strukturkvoteordning og erstatte denne med en ny sammenslåingsordning uten tidsbegrensning.
Man kan trygt si at mottoet «det enkleste er ofte det beste» ikke har vært styrende for utviklingen av kvotesystemet. Ut fra høringssvarene kan det synes som om det er bred enighet om å forenkle grunnsystemet. Forslagene til hvordan kvotesystemet kan effektiviseres og spørsmålet om innføring av ressursrente er det som ventet ulike meninger om.
Se sammenhengene
Fiskerinæringen er sammensatt og ulike interesser og hensyn skal ivaretas. For meg er det derfor viktig å se forslagene i sammenheng. Da må vi heve blikket og se hvordan helheten best ivaretar behovene for økt effektivitet og fleksibilitet, samtidig som løsningene har legitimitet blant både fiskere og befolkning. Bare slik kan vi nå målene om å fordele ressursene på en måte som oppleves rettferdig, bygge ned overkapasitet og styrke lønnsomheten i gjenværende flåte og opprettholde en differensiert flåtestruktur både med hensyn til størrelse og geografi.
Jeg tror ikke at det blir enkelt å finne de politiske løsningene. Samtidig vet vi at der det er oppnådd kompromisser, har vedtakene blitt stående. Historien vil vise om det er mulig for det politiske miljøet å samle seg for å få på plass et nytt kvotesystem.
En ting er i imidlertid helt sikkert, for å få på plass et nytt kvotesystem må landet ha en fiskeriminister som tør. Det vi så under pliktdebatten fra Arbeiderpartiet bekymrer meg. Ikke bare med tanke på at vi nå sitter tilbake med et system ingen egentlig ønsker, men det bekymrer meg fordi debatten vi står ovenfor med et nytt kvotesystem er mye større og krevende. Denne næringen er alt for viktig til å bli gjort om til et skittent spill om taburetter, politisk retorikk og en kamp om å vinne debatten. Dette handler om hvordan vi skal utvikle kysten og næringen vår, til det beste for vår fremtid som en fortsatt sterk fiskerinasjon.
Bare så vidt startet jobben
Forutsigbarheten for næringen er helt avhengig av at denne regjeringen får fortsette etter 11. september. Vi har gjort mye på fiskerifeltet siden vi kom i regjering, alt dette går altså partiene på venstresiden til valg på å reversere. Jeg har til gode å høre Arbeiderpartiet nevne en ting de vil utvikle, forbedre og fornye innenfor fiskeripolitikken. Til nå har det kun vært reversering de går til valg på. Hvilken forutsigbarhet gir det for næringen?
Mye er gjort, men vi har bare så vidt startet jobben. For landindustrien vil det være totalt avgjørende at lønnsomheten går opp. Da kan vi ikke ha politikere som vil regulere seg vekk fra økonomiske realiteter. Bare lønnsomme arbeidsplasser er trygge arbeidsplasser. Da har vi som politikere et ansvar for å ta innover oss at vi er nødt til å fatte helt nødvendige vedtak som kanskje er litt smertefulle der og da, men som skal gjøre at vi på sikt sikrer aktivitet og lys i husene langs kysten.
Jeg har hatt mine beste år som politiker i den tiden jeg har fått lov å være fiskeriminister. Nå trenger vi din stemme for at vi skal få fortsette utvikle kysten til det beste for Norge. Stem Fremskrittspartiet 11. september.
