Mer enn en statuett

Kvalitet har altfor lenge vært et for lite aktet ord i norsk hvitfisknæring. Mange fiskere tenker fremdeles mengde, og de evner ikke å se lenger enn nærmeste kaikant. Hva forbrukerne mener har verken vært interessesant, eller for den del blitt meddelt tilbake til fiskerne. Likevel har iherdig innsats fra blant annet Norges Råfisklag ført til at noen flere har forstått at ikke nytter å arbeide med mat uten først og fremst å tenke kvalitet. En del fiskere er derfor blitt riktig så kvalitetsbevisste, men det er dessverre et stykke igjen før fiskerne blir betalt for kvalitet fremfor kvantitet.

Råfisklaget har de siste årene jobbet iherdig med å øke kvalitetsfokuset i flåten. Det har blant annet resultert i utdelingen av prisen «Årets kvalitetsfisker».

Ideelt sett burde Paul Jensen og de 11 andre tidligere vinnerne vært næringens forbilder og helter. Men slik er det ikke. Hvorfor? Hva er årsaken til at så mange fiskere ikke ser lenger enn til nærmeste fiskebruk? Hvorfor blir ikke kystfiskerne flinkere til å tenke marked, og hva er årsaken til at fiskemengde fremedeles er det altoverskyggende målet? Det virkelig store spørsmålet er hva som skal til for å snu denne tankegangen. Er det dagens minsteprisordning, eller er det fiskeårets struktur, som er problemet? Eller er rett og slett fiskerne bare altfor travle, og vil bli ferdig med kvoten raskest mulig? I så fall, er det mulig å endre fiskernes atferd?

Hva er årsaken til at så mange fiskere ikke ser lenger enn til nærmeste fiskebruk?

Nofima presenterte for tre år siden en rapport som slo fast at fiskerinæringen tapte store inntekter på ikke å ha bedre kvalitet. Et fiskebruk som kjøper inn 2000 tonn fisk i året, vil ved hjelp av kvalitetsforbedringer kunne få en million kroner mer på bunnlinjen, viste analysen.

I dagens ferskfiskmarked er det opp mot halvannen til dobbel pris for høykvalitets­ torsk i forhold til prisen på industriråstoff. Dette bør være argument godt nok, mener Nofima. Samtidig er produksjonskostnadene for råstoff av dårlig kvalitet høyere. Filetindustrien har en tapsverdi på 13 prosent på fangstskader, noe som tilsvarer rundt 100 millioner kroner, beregnet ut fra eksportverdien i 2013.

Hovedutfordringen er at fangstene som tas er for store, og at kvaliteten blir deretter. Problemet er derfor ikke nødvendigvis redskapstypen som brukes. Sett i det perspektivet burde Paul Jensen vært et ideal for resten av kystflåten. Han opplever nemlig at det er mindre arbeid i å levere 1000 kilo topp kvalitet enn 3000 kilo dårlig fisk. Det burde få flere til å våkne, men for få tenker som Jensen.

Det er fiskekjøperne som sitter med nøkkelen. De må rett og slett bli flinkere til å si nei, og heller betale bedre for god kvalitet. Først den dagen Jensen og hans kvalitetskolleger får noe mer igjen enn en statuett, endres holdning og praksis.