Spesielt etter at Norge fastsatte en unilateral kvote for makrell har dette eskalert. Norge skal visstnok ha opptrådt provoserende og være uansvarlige, vi knuser fiskeflåten og industrien hos de andre kyststatene, vi overholder ikke internasjonale avtaler og vi er ikke interessert i å komme frem til rettferdige og balanserte avtaler. En del av påstandene er i beste fall unyanserte, og i verste fall helt gale.

Lena Brungot, seniorrådgiver i Pelagisk Forening. Foto: Pelagisk forening

Nå fremstilles Norge som opportunistiske og lite opptatt av bærekraftig forvaltning, noe Pelagisk Forening avviser på det mest bestemte. Problemstillingen er snudd helt på hodet, og resultatet av en slik «skyttergravskrig» i pressen er at alle i fiskerinæringen, uavhengig av nasjonalitet, blir tapere til slutt. For det første kan det være skadelig for bestanden, for det andre skader det vårt omdømme som bærekraftige forvaltere og for det tredje kommer vi ikke nærmere noen kyststatsavtale.

Hva Norge har gjort, og hvorfor

Først og fremst ønsker vi å påpeke et helt åpenlyst faktum. På det tidspunkt Norge fastsatte sin unilaterale kvote på makrell, forelå det ingen gyldig avtale som kunne brytes.

Trepartsavtalen på makrell mellom EU, Færøyene og Norge gikk ut i 2020, og hverken EU eller UK viste noen interesse for å videreføre den gamle avtalen. Det finnes derfor ingen makrellavtale per i dag, og påstanden om avtalebrudd blir derfor meningsløs.

Norge understreket behovet for kyststatsforhandlinger, blant annet på makrell, flere ganger i den perioden brexitforhandlingene pågikk. Og selv om vi har stor forståelse for at brexitforhandlingene var krevende for partene, har vi ingen forståelse for at vi skal bli gjort til syndebukk når EU og UK ikke klarte å komme til enighet. UK har hatt god anledning til å starte drøftinger med Norge og de andre kyststatene, uten at det er tatt noen initiativ i så måte. Årsakene til det kan man bare spekulere i, men for oss er det vanskelig å forstå at slike viktige spørsmål behandles på en måte som fremstår som relativt tilbakelent.

Den opprinnelige trepartsavtalen ble signert i 2014, og den ville ikke vært mulig å få i stand uten vesentlige bidrag fra Norge. Faktum er at vi måtte gi fra oss andeler slik at de andre kyststatene skulle få mer. Norge har alltid hevdet at sonetilhørighet er et viktig verktøy for rettmessig fordeling av kvoteandeler.

Vi valgte imidlertid den gangen, for å sikre en avtale, å redusere vår rettmessige andel til fordel for de andre kyststatene. Norge ville ikke ha akseptert en så lav andel hadde det ikke vært for at vi fikk soneadgang tilbake. Norge valgte likevel å godta dette fordi vi anså det som viktig for å oppnå en avtale og bidra til at bestanden blir forvaltet på en bærekraftig måte.

Spørsmålet om sonetilhørighet

Som ny kyststat, har UK signalisert at sonetilhørighetsanalyser prinsipielt er viktige, og et godt redskap i arbeidet med andelsfordeling. Det kan imidlertid se ut som prinsippene forsvant ut bakdøren i det øyeblikket den harde virkeligheten etter skilsmissen med EU slo inn. Dersom en tar utgangspunkt i eksisterende sonetilhørighetsanalyser, burde både EU og UK sine andeler av totalkvoten vært redusert.

Hva er sonetilhørighet og sonetilgang?
  • Sonetilhørighet er et anerkjent prinsipp internasjonalt i forhandlinger om fordeling av fiskeressurser. Begrepet innebærer en vitenskapelig beregning for hvor mye biomasse, det vil si fisk, som befinner seg i et gitt område til en gitt tid, og legges ofte til grunn når det forhandles om eierskapet til fiskebestander som tilhører flere parter.
  • Soneadgang vil si at forhandlingspartnere kan bli enige om å tillate gjensidig adgang til å fiske i hverandres farvann (jurisdiksjonsområder). Det kan være ulike begrunnelser for å innvilge soneadgang, eksempelvis er faktorer som kan bidra til å optimalisere fisket både økonomisk og biologisk.
Kilde: Kilde: Pelagisk Forening/Lena Brungot

Den norske unilaterale kvoten er satt med en vitenskapelig basis i bunn, og den er basert på sonetilhørighetsrapporter som viser hvor stor andel av makrellbestanden som oppholder seg i norske farvann gjennom året.

Gjennom et årlig økosystemtokt på makrell dokumenteres det vitenskapelig at makrellen har hatt en sterk tilhørighet til norske farvann over flere år og at denne tilstedeværelsen har økt i den siste perioden.

Endringene i makrellens vandringsmønster har vært substansielle de senere årene. Oppholdsområde likeså. Det har vært en markant nedgang av makrell i vest, samtidig som forekomstene av makrell i norske farvann har økt vesentlig. Makrellen finnes nå i norske farvann hele året, med økt mengde både av gytemoden fisk og yngel.

Det norske andelskravet

Resultater fra det årlige internasjonale økosystemtoktet i 2020 dokumenterer faktisk at 57,7 prosent av makrellen oppholder seg i norske farvann i tredje kvartal. Basert på målinger fra dette toktet siden 2011 ser en også at biomassen av makrell ligger på et snitt på ca. 40 prosent i norske farvann.

Det norske andelskravet er med andre ord lavere enn hva vitenskapelige rapporter gir grunnlag for å kreve. Norges kvoteøkning er dermed solid forankret vitenskapelig.

Sett ut fra et sonetilhørighetsperspektiv vil den norske kvoteøkningen føre til at Norge nå nærmer seg den andelen av kvoten som de vitenskapelige sonetilhørighetsrapporter tilser at vi skal ha.

Desto mer pussig blir det da å lese at Norge skal gi fra seg andeler fordi vi har fisket mye makrell i britisk sektor de siste tre årene. Motivet for å fiske i andre lands soner er hovedsakelig å optimalisere fisket både biologisk og økonomisk, noe som er et velkjent faktum i næringen.

For norske fiskere har bedriftsøkonomiske årsaker vært avgjørende for at vi de senere årene har valgt å fiske i andre lands soner. Dette har med størrelse, kvalitet og fangstbarhet å gjøre, og ikke sonetilhørighet.

Når britiske fiskere påstår noe annet, er det mot bedre vitende. Vi blir derfor svært forbløffet over at våre fiskerbrødre frivillig gir slipp på de fordelene som en gjensidig soneadgang kan gi. Blant dem større verdiskaping gjennom bedre kvalitet på råstoffet, reduserte utslipp av klimagasser og økt lønnsomhet.

Funn fra økosystemtoktet 2020
  • All norsk havforskning skjer i samarbeid med forskere fra andre land gjennom ICES, det internasjonale rådet for havforskning. Funn fra det årlige internasjonale økosystemtoktet (IESSNS) i 2020 kan kort oppsummeres slik:

- Geografisk kartlegging på nær 3 millioner kvadratkilometer

- 6 fartøy fra Norge, Island, Færøyene, Grønland og Danmark

- Det høyeste toktestimatet som noen gang er registrert

- Ikke registrert makrell i grønlandske farvann

- Sterk reduksjon i islandske farvann

- Økning i sentrale og nordlige deler av Norskehavet, inkludert ved Jan Mayen og Svalbardsonen (farvann med norsk jurisdiksjon)

  • Nullpunktene ble godt dokumentert bortsett fra sørvest av Svalbard. Overraskende store makrellfanger ble dokumentert i Svalbardsonen helt på tampen av toktet. Mer informasjon om arbeidet som gjøres på makrell kan en finne på siden til ICES, www.ices.dk, med informasjon om WGMEGS (The working Group on Mackerel and Horse Mackerel) og IESSNS The International Ecosystem Summer Survey in the Nordic Seas
Kilde: Kilde: Pelagisk Forening/Lena Brungot

Avtale- og forhandlingssituasjonen

Beskyldningene om at Norge underminerer avtalene faller også på sin egen urimelighet. Vårt utgangspunkt har hele tiden vært et ønske om videreføring av eksisterende avtaler, både med hensyn til kvotefordeling og soneadgang.

Norge var altså, for husfredens skyld, villig til å gå videre med en kvoteandel som er lavere enn det vår sonetilhørighet tilsier og samtidig gi alle parter tilgang til våre farvann for å fiske. Vi har med andre ord bare bedt om at avtalene ble videreført på det nivå vi hadde tidligere – intet mer og intet mindre. Man må da spørre seg selv hvorfor dette ble umulig å akseptere for Storbritannia?

UK ble hardt presset av EU i Brexit-forhandlingene, og totalresultatet ble at UK endte opp med en dårlig fiskeriavtale. Britiske fiskere har ikke kommet så godt ut av skilsmissen som de ble forespeilet og håpte på, og det kan vi ha sympati for.

Men en dårlig avtale for britiske fiskere rettferdiggjør slett ikke at en uskyldig tredjepart skal rammes. Norske fiskerimyndigheter har gjentatt til det kjedsommelige at Norge ikke vil finne seg i å bli skadelidende etter en skilsmisse som britene selv initierte. Det kan ikke være slik at Norge, som ikke er part i skilsmissen, skal rammes av konsekvensene som oppstår.

På tide å være ansvarlige

I pressen leser vi at det kun finnes to mulige løsninger på situasjonen som har oppstått. Enten at totalkvoten overfiskes, eller at de andre kyststatene må få en mindre andel. Det finnes imidlertid en tredje, helt åpenbar, løsning som Norge har pekt på hele tiden: Ved å akseptere en gjensidig soneadgang og etablerte andeler kunne hele problemstillingen vært unngått, og vi ville fått en bedre basis for kommende forhandlinger.

Når man ser på kartet, burde britiske fiskere være våre aller nærmeste samarbeidspartnere. Vi ble derfor både overrasket, forundret og skuffet når vi så hvilken retning forhandlingene tok. Det er vår oppfatning at UK kunne og burde gjort mer for å få til en god løsning på saken før det gikk så langt at Norge så seg nødt til å sette en unilateral makrellkvote.

På kort sikt er ikke våre handlinger kritiske for makrellbestanden – men de kan komme til å bli det på mellomlang og lang sikt. Dette vil ramme alle parter. Pelagisk Forening oppfordrer derfor alle parter til snarest å sette seg ned og finne løsninger som kan aksepteres av alle parter.

Pelagisk Forening vil alltid være åpne for å bidra i reelle, realistiske fiskeriforhandlinger med parter som har rasjonelle forventninger og mål.