Noe av det man må endre på som økosystemrøkter, er derfor holdningen til vannet. Bakteriene i et RAS-anlegg holder seg nemlig ikke bare i biofilteret, men følger vannstrømmen rundt og rundt og rundt.
Dette er del 2 av 2 deler skrevet for Tekfisk. Del 1 kan du lese her.
Vann må pleies
For å optimalisere laksens muligheter til vekst, helse og trivsel i tettheter på 60-80 kg/m3 vann, må vannet pleies. Det er denne vannpleien som gjør RAS så komplekst.
I økosystemet kan hver enkelt lille biologiske, fysiske eller kjemiske faktor betraktes som et lite tannhjul i et stort maskineri. Og om ett av disse små tannhjulene kobles ut, eller snurrer i gal retning, vil det kunne påvirke rotasjonen og samspillet mellom alle de andre tannhjulene.
Resultatet kan bli at man ikke får utnyttet de mulighetene som RAS i utgangspunktet gir.
Hjertet i RAS
I et gjennomstrømmingsanlegg styres mye ved hjelp av vannforsyningen, og mye kan endres ved å justere på vannmengden. En slik tilnærming kan være uheldig i RAS, og oppdretteren må allerede før det er fisk i anlegget lære seg å ta i bruk helt andre verktøy.
Hjertet i RAS er biofilteret som sørger for å omdanne giftig ammoniakk og ammonium som fisken skiller ut, til «ufarlig» nitrat. Jobben gjøres av såkalte nitrifiserende bakterier som danner et belegg (biofilm) på små plastbiter (biochips) i biofiltrene.
I RAS-anlegg med MBBR (moving bed biofilm reactors) kan det være så mye som 20 trailerlass med biochips, og den totale overflaten bakteriene kan vokse på, kan overstige 1 million kvadratmeter. Eller 130 fotballbaner om man vil.
Ikke lek med vannet
I tillegg inneholder det levende vannet som sirkulerer i anlegget også nitrifiserende bakterier, så det jobbes overalt. Beviset på at bakteriene gjør jobben sin får man bl.a. ved å overvåke nivået av ammoniakk og ammonium. Totalmengden av disse stoffene kalles TAN og bør ikke overstige 2 mg/l.
Mengden nitrat som produseres av bakteriene bestemmes av fôrmengdene som tilføres fisketankene. I vannet som sirkulerer tilbake til fisketankene, bør det ikke være mer enn 70 mg nitrat/l. Inneholder det mer enn dette, må vannet fortynnes.
Mengden nytt vann inn i et vanlig RAS-anlegg (spedevannsmengden), er for alle praktiske formål den vannmengden som trengs for å holde nitratverdiene under 70 mg/l. Men oppdrettere som ikke har forlatt gjennomstrømmingstankegangen, kan lett fristes til å justere opp spedevannsmengden også for å motvirke høye TAN-verdier.
Når vann blir farlig
Men stopp en hal! For det første skal det svært mye vann til for å fortynne seg ut av et TAN-problem (fordi konsentrasjonene i utgangspunktet er så lave). For det andre blir mengden nitrat redusert i mye større grad. Og det kan bli farlig.
Nest etter nok oksygen, er en tilstrekkelig høy nitratmengde viktig for å forhindre dannelse av H2S. Rett og slett fordi bakteriene heller vil ha tak i oksygenet som finnes i nitrat fremfor oksygenet i sulfat.
Blir nitratnivået for lavt, kan resultatet bli at bakteriene puster sulfat istedenfor, og danner giftig H2S. Dette var kun ett eksempel på hvordan gal håndtering av ett tannhjul i økosystemmaskineriet kan endre hele prosessen.
Finstemt samspill
Som Rune Sandvik sa i podcast nr. 2 finnes det mange flere eksempler på hvordan fintuning av alkalinitet, pH, temperatur og salinitet påvirker resultatet. For å kunne levere en vannkvalitet som gir optimal vekst, helse og velferd for laksen vil biofilteret helst ha stabile forhold og færrest mulig endringer.
Samtidig er hovedpoenget med smoltproduksjonen at driftsbetingelsene skal endres. Enorme mengder fisk skal gjennom systemet på kort tid. Fôrmengdene økes kontinuerlig ettersom fisken vokser, og både temperatur og salinitet skal tilpasses fiskens ulike livsstadier.
Førerkorttilnærming
Alle vi som har kjørt bil en stund vet at veien til å bli en god sjåfør ikke slutter den dagen man får førerkortet. Den har såvidt begynt. Den tankegangen skal man ha med seg den dagen man får nøkkelen til sitt første RAS-anlegg.
Man har rattet til en «Ferrari» mellom hendene og har forhåpentligvis fått god opplæring av både billeverandør og kjørelæreren. Altså RAS-leverandørens prosjektleder i én og samme person.
Teoriprøven er bestått, men man er allikevel å betrakte som en nybegynner. Den viktigste delen av opplæringen begynner nå.
Med kjørelæreren i baksetet
Men der en fersk sjåfør vinker farvel til kjøreskolen, vil RAS-operatøren opprettholde kontakten med RAS-leverandøren også etter at anlegget ferdig og satt i drift. Dette er en praktisk konsekvens av at forskriften om IK-akvakultur er endret.
Den omfatter nå også leverandørindustrien til oppdretterne. Ingen RAS-leverandør sitter i dag med egne konsesjoner der uttesting og dokumentering av utstyr kan gjøres. Dette må skje i samhandling med oppdrettsselskapene. Det blir som å kunne ha med seg kjørelæreren i baksetet de første årene.
