Snart er fiskeriåret 2019 historie. Vi skriver desember, og adventstiden er kommet over oss. Vi venter på julens og julebudskapets ankomst, vi gleder oss, og ser med forventning frem på tiden som skal komme. Episenteret i denne venteperioden -adventus, heter den visst på gamlespåket-, er for folk flest julaften. 

For de av oss som er engasjerte i det fiskeripolitiske virkelighetsbildet, kan det se ut til at årets ventetid blir noe lengre. Vårt episenter ser først ut til å komme når våren glimrer i bakkene, i 2020.

Prisen for Sp’s rosemaleri

Her i spaltene ser vi allerede opptakten til vårens spill. Vi får stadig oftere lese alternative leserbrev, satt i pennen av blant annet en fremtredende sentrumspolitiker i Finnmark, som skriver om hvor galt det står til i næringen vår, om at det er lovstridig(!) å utveksle kvoterettigheter mellom båteiere, og hvor det mellom linjene lengtes med en uforståelig iver tilbake til en mørk og karrig tid, der næringen vår dessverre var et av vårt lands største subsidiesluk. En gordisk knute i ethvert statsbudsjett. 

Det undres: drømmes det om de fullsubsidierte statsbåtene i mellom- og etterkrigstiden? Til de nedfiskede pelagiske bestandene i 1960 årene? Eller den storslåtte «subsidie-æraen» frem til kursendringen og innføring av fartøykvotene på tidlig 90 tall?

Tenk, fellesskapet pumpet igjennom de årlige fiskerioppgjørene ut opp mot 2 milliarder (2018) kroner, for å holde liv i ulykken vår, og likevel var næringen kollektiv insolvent.

Det var prisen å betale, for Adelsten Iversens rosemaleri.

Ansvar for egen butikk

I etterpåklokskapens klare lys er epoken vår nærings flaueste time.

Løsningen ble struktur, og markedsøkonomi, på godt og vondt. Fiskerne selv var forståelig nok de største motstanderne. Vi skulle plutselig måtte ta ansvar for vår egen butikk, å betale regningen for å kjøpe ut vår egen overkapasitet -uten at fellesskapet ville videre sponse oss. Næringen ville ikke, men måtte- statsmakten vant, og det ble slik. Også i Finnmark. Næringen ble tvunget til å konsolidere, som nødvendig, for å kunne drive og utvikle lønnsomme bærekraftige virksomheter. At dette medførte konsolidering også internt i regionene, og tilsvarende akkumulering av kapital, bør ikke komme som noen overraskelse.

30 år med pantegjeld senere, feires det borte i Oslo over at dagens kapitalintensive næring nå er bidragsyter til at eksportverdiene for norsk sjømat når nye rekorder. 

Det er naturligvis ikke blitt slik uten både bismak og oppofrelse, men de som mot bedre vitende hang med på karusellen, de nådde frem. Stolte og lavmælte saltvannsfolk. Noen i Båtsfjord, i Honningsvåg, Alta, Tromsø, Senja, Myre, Ålesund, Stadt, Karmøy, og noen få fra enda lenger sør. Det er en fantastisk suksesshistorie.

– Ikke la noen omskrive historien vår

Prisen næringen selv betalte for denne gigantiske snuoperasjonen, må vi bli bedre til å kommunisere ut – vi lavmælte.

I en opplyst verden burde den type populistiske, alternative og urette historiegjengivelse som vi for tiden er vitne til føres i pennen blant annet fra Senterpartiets løse figur i Finnmark, ikke være mulig for en sentral rikspolitiker å sette på trykk i ramme alvor. Vi kan ikke og bør ikke tillate at noen åpenbart forsøker å omskrive den stolte historien vår, aller minst nå.

Og timingen -nå midt i vår nærings viktigste adventstid-, er nok dessverre ikke tilfeldig.

 Ha en fin og opplyst førjulstid!