Under Aqua Nor-messen i 2012 kom rapporten «Verdiskaping basert på produktive hav i 2050». Den fastslo at det var mulig å femdoble lakseproduksjonen til fem millioner tonn i 2050. Visjonen fra Sintef ble møtt med hallelujarop. Stemningen var satt, planene applaudert og drømmen etablert. Siden den gang har målsetningen om en femdobling vært en sannhet. Helt frem til nå. Men hvor realistisk var egentlig visjonen?
Bakgrunnen for tallene var analysene som ble gjort tilbake i 1999. Da anslo forskerne at den marine verdiskapingen i 2010 ville være cirka 75 milliarder kroner. Fasiten viste seg å være enda bedre. Verdiskapingen nådde 80 milliarder.
Konklusjonen i 2012 var at villfisk-sektoren hadde stagnert, mens mulighetene lå i ekspansiv vekst i oppdrett og utvikling av biomarin sektor. Norsk marin næring skulle nå uante høyder de neste 40 årene, og bransjen skulle bidra med 550 milliarder kroner i verdiskaping. Forskerne mente laksenæringen skulle ta hovedansvar. Spådommen var en lakseproduksjon firgangen høyere enn det som produserer i år. Visjonen ble poengtert på nytt i en ny Sintef-rapport sist vinter.
Analysen har etterhvert blitt til et etablert faktum, og ved jevnlige mellomrom gjentatt av landets politikere. Mang en statsråd og statsminister har brukt Sintef-drømmen når de har snakket om den blå revolusjon. Laksen har tross alt vært Norges Ikea …
Historien har vært gjeldende helt frem til denne uken. Da det såkalte sjømatbarometeret til konsulentselskapet PwC ble presentert bråvåknet alle laksedrømmerne. Konsulentselskapet har gått Sintef-forskerne nærmere etter på klingen, og svaret er klart.
Med dagens rammevilkår er visjonen om fem millioner tonn i 2050 urealistisk. Ingen tror på visjonen til Sintef. Konklusjonen baserer seg blant annet på fiskesjefenes syn på fremtiden, samt en fremskriving av fremtidens produksjonen utfra dagens situasjon.
Sjømatsjefene tror på en jevn utvikling der 50 prosent av veksten vil komme i tradisjonelle åpne merder. Lukkede anlegg i sjø vil kun stå for 21 prosent av produksjonen, mens 17 prosent vil komme i havmerder og kun åtte prosent på land. Problemet er at denne medisinen aldri vil skape den nødvendige veksten.
Med en slik miks vil ikke laksevolumene nå fem millioner tonn, men maksimalt 3,2 millioner tonn, konkluderes det. Og selv det målet blir vanskelig å nå om ikke det meste blåser oppdretternes vei. Først av alt må alle luseproblemene løses. Men selv med konstant grønt lys frem til 2050 vil volumet maksimalt nå 3,5 millioner tonn, siden dagens regelverk kun oppnår to prosent årlig vekst. For å nå fem millioner tonn må veksten opp på fire prosent.
Landets politikere har selv tatt livet av sin egen fremtidsdrøm om en femdobling av norsk lakseproduksjon innen 2050.
Næringen må dermed satse på ytterligere teknologiutvikling, løse de marine fôrutfordringene, sørge for fortsatt høy etterspørsel og ikke minst hindre for høy pris ut til forbruker. Og som om ikke det var nok. Det må også produseres mye mer i de nye utviklingstillatelsene enn det som er planlagt.
Faktisk må alle konsesjonene få tilsagn til full produksjon og det må produseres én million tonn på land. Det vil si nesten like mye som det i dag produseres i norske fjorder og sund. Men denne vinnermiksen blir ikke lett å nå, trolig helt umulig.
Det vil altså si at politikerne har vedtatt et rammeverk som aldri vil gjøre det mulig å nå det mest ekspansive målet om fem millioner tonn laks i 2050. Politikerne har med andre ord tatt livet av sin egen fremtidsdrøm – en visjon ikke engang de mest optimistiske tror på. Men kanskje var det på tide noen vekket drømmerne fra dvalen.
