Stabilitet og forutsigbarhet. To besnærende ord. Er det mulig å tilby noe slikt for norske fiskere?

Regjeringen har levert en kvotemelding, formålet var opprinnelig forenkling og fornying for å effektivisere et kompleks og for de fleste uoversiktlig kvotesystem. Kretsen av mennesker som kan påstå at de skjønner hvordan norsk kvotepolitikk henger sammen blir stadig mindre, noe som åpenbart kan utvikle seg til et demokratisk problem, om det ikke allerede er det. Dagens kvotesystem må forenkles.

I tillegg er det åpen uenighet om den fordelingspolitikk og adgang til disponering av fiskeressursene som dagens kvotesystem legger til rette for. Selv om kvotesystemet er innfløkt og vanskelig å forstå så skjønner storsamfunnet konsekvensen av det. Kystflåten vannes ut og bygges om til havfiskeflåte. Eierskapet til fiskeressursene konsentreres og i takt med omdisponeringen av fiskeflåten så kontrolleres stadig større andel av fisken av eiere som har kontor og arbeidssted på land.

– Ingen stabilitet og forutsigbarhet

Et kvotesystem som er så komplekst at det setter folk flest på siden av diskusjoner om fordeling av fellesskapets ressurser inviterer ikke til stabilitet og forutsigbarhet. Det er bebudet både opprydding og kursendring. En kursendring fremstår påkrevd.

I kvotemeldingen foreslås tiltak for å sikre mangfoldet i fiskeflåten. Mangfold i flåten bidrar til den fordeling av fiskeressursene som oppfattes å gi størst grad av «lys i husan» langs kysten. Større adgang til effektivisering og konsentrasjon av rettigheter vil i motsatt fall bidra til å mørklegge noen stuer, men til gjengjeld legges det til rette for å hente ut mer skatt til storsamfunnet. Hvordan ønsker vi å hente ut gevinsten?

Signalet fra regjeringen, som foreslår opprydding i Finnmarksmodellen og låsing av gruppene, er at man ønsker næringens bidrag til samfunnet i form av medvirkning til bosetting og sysselsetting i kystsamfunnene, i tråd med Havressurslovens formålsparagraf. Samtidig vises det til at den utviklingen i flåteleddet som allerede har skjedd gjør at fiskerinæringens tilstedeværelse i distriktene er svekket. Det tas til orde for kompensasjon ved et proveny fra næringen til staten. Fiskerne skal gjøre opp med kvoteleie fra en kvotebeholdning.

Er tiden da fiskerinæringen skulle være en samfunnsbygger i kystsamfunnene i ferd med å renne ut?

– Ikke rart Halstensen ber staten se en annen vei

Fiskerne har foreløpig effektivisert i en slik grad at regjeringen mener det rettferdiggjør omtrent 100 millioner kroner i årlig proveny. Beløpet er ikke i seg selv betydelig på vegne av staten, det er så vidt større enn de 76 millionene de tre rederne i Dønna Havfiske tok seg ut i inntekt i fjor. 

Selv om beløpet ikke er vesentlig er likevel det prinsipielle i saken viktig. Er tiden da fiskerinæringen skulle være en samfunnsbygger i kystsamfunnene i ferd med å renne ut? Dersom vi gjør denne innrømmelsen nå, mens strukturpotensialet i flåten fortsatt er betydelig, hvordan ser regningen til fiskerne ut om bare noen få år? Hvilken avtale vil fiskerne få når trykket øker fra lokale og regionale politikere som ser fiskeflåten og fiskerinæringen forsvinne? Dagens utvikling tilsier at det blir færre fartøy og færre eiere. Det er ikke rart at Halstensen ønsker at staten skal se en annen vei.

– Landsmøtet skulle vært tydeligere

Det er betryggende å registrere at norske fiskere er uenige i at det skal betales et proveny til staten. Siste uttalelsen om dette kom i landsmøtet i Norges Fiskarlag, der det tydeligste poenget som ble fremført var motstand mot kvotebeholdningen. Fiskerne står med det bestemt på at de heller enn ressursrentebeskatning ønsker en næring som reguleres for å bidra til bosetting og sysselsetting i kystsamfunnene. Ideelt skulle landsmøtet vært tydeligere på alternativet til ressursrentebeskatning. Fiskernes ønske om å ta samfunnsansvar er likevel et viktig signal til både regjering og storting.

I den forbindelse er det grunn til å klargjøre at det på ingen måte er slik at et samlet Landsmøte i Norges Fiskarlag har gått inn for å skrote kvotemeldingen, slik oppfatningen beklageligvis synes å være blant enkelte. 

Når Fiskarlaget Nord har kunnet akseptere det meste av det som ble lagt frem for Landsmøtet, så har det vært under den forutsetning at Landsmøtets formuleringer var en aksept av blant annet regjeringens forslag om å rydde opp i gruppene i kystfiskeflåten, for på den måten å sikre mangfoldet. Det at Landsmøtet avviste kvotebeholdningen, og samtidig aksepterte et utvidet samfunnsansvar, har altså vært forutsetningen for enighet.

Om næringen skal kunne tilbys stabilitet og forutsigbarhet vil nå avhenge av om også opposisjonen kommer konstruktivt på banen for å søke omforente løsninger. Regjeringens forslag til løsning kjenner vi. Regjeringen må være villig til å søke nye kompromiss.

Stabilitet og forutsigbarhet. To besnærende ord.