Eksporten av ubearbeidet hvitfisk har økt kraftig de siste årene. Det har særlig rammet norsk filetproduksjon og antall bedrifter som produserer filet av hvitfisk i Norge er desimert siden 1970-tallet.
Forbruker får stadig flere valgmuligheter
Norsk klippfiskindustri har imidlertid vært konkurransedyktig og økt produksjonen. I fjor ble det eksportert 81.000 tonn klippfisk med en verdi på nærmere NOK 4 milliarder. Hittil i år har det vært en eksportvekst på 10 prosent i verdi og 12 prosent i mengde. Veksten i perioden fram til andre verdenskrig er naturlig, fordi tørking og salting var en av få metoder for å konservere fisk. Mer imponerende er veksten de siste 30 årene, fordi konkurransen om råstoffet øker, hvitfisken kan foredles til flere produkter og forbruker får stadig flere valgmuligheter.
Til tross for at globaliseringen har økt konkurransen for norsk fiskeindustri er norsk klippfiskindustri fortsatt konkurransedyktig. En av årsakene er at råstoffkostnadene står for over 85 prosent av totalkostnadene hos de mest effektive produsentene av klippfisk av torsk. Dermed er effekten av å flytte produksjonen til lavkostland mindre enn for eksempel filetbedriftene.
Konkurransefortrinn for Norge
Et annet fortrinn er at man produserer klippfisk av både ferskt og fryst råstoff av både torsk, sei, lange og brosme. Det gir bedre forutsetninger for industriell produksjon enn for produsenter som eksempelvis kun bruker fersk torsk, hvor det er store sesongvariasjoner i råstofftilgangen. Fordi det brukes sjøvann i tineprosessen, er nærhet til og tilgang på rent og kaldt sjøvann et konkurransefortrinn i produksjonen for norske produsenter.
Et annet fortrinn til produsentene er at klippfiskmarkedene finnes både i Europa, Sør-Amerika, Nord-Amerika og Afrika. Med fallende etterspørsel i særlig Afrika og delvis Sør-Amerika som følge av økonomiske utfordringer, har vi sett at en stadig større andel av klippfisken har gått til Europa og Nord-Amerika.
Flere utfordringer
Til tross for at klippfiskindustrien er bærebjelken i norsk hvitfiskindustri, står den ovenfor flere utfordringer. Hvis vi ser på råstofftilgangen, har konkurransen om torsken økt de siste årene. Konsekvensen er høyere torskepriser, selv i perioder med høye kvoter.
Økt konkurranse har ført til at en mindre andel av torsken saltes. I 1997 ble 41 prosent av torsken saltet, mot 38 prosent i fjor. I perioder med lave torskekvoter går imidlertid en høyere andel av torsken til salting og tørking. Det antyder at klippfiskindustrien har høyest betalingsevne for torsken i perioder med stor konkurranse på første hånd. En annen utfordring for flere av produsentene er at mer råstoff låses inn i etablerte varestrømmer, slik at en mindre andel av torsken blir tilgjengelig på auksjon.
Laks og torsk – side om side
Lakseoppdretterne har hatt superprofitt de siste årene, og noe av overskuddet har vært brukt til investeringer i hvitfisk. Hvis en eller flere av de vertikalt integrerte lakseselskapene i Norge øker sitt kjøp av hvitfisk, hvis hensikt er å bli en totalleverandør til de store dagligvarekjedene i Europa, vil råstoffkonkurransen øke ytterligere. Allerede i dag ser man for eksempel laks og torsk fra Lerøy Seafood Group side om side i flere europeiske supermarkeder.
En viktig årsak til at klippfiskindustrien fortsatt er konkurransedyktig, er at industrien har redusert produksjonskostnadene i takt med globaliseringen. Det er imidlertid begrenset hvor mye mer kostnadene kan reduseres framover. En eventuell økning i råvarekostnadene må derfor i større grad flyttes over på forbruker. Tall fra Sjømatrådet viser imidlertid at hele to tredjedeler av klippfisken i Portugal, det viktigste markedet for norsk klippfisk, selges på kampanje. Lave priser stimulerer etterspørselen, og flere kjeder selger med tap for å lokke forbruker til butikk. Hvis kjedene går bort fra denne strategien, vil forbruker bli møtt med høyere priser og etterspørselen vil falle.
Kvalitet veier tyngst
De siste årene har det vært en vekst i salget av mer bekvemmelige produkter, som ferdig utvannet fryst klippfisk og skinn- og beinfrie produkter produsert i enten Kina, Portugal eller konsumentlandet. En potensiell trussel i denne produktkategorien er redusert konkurransekraft i høykostland som Norge, fordi lønnskostnadene utgjør en større andel av totalkostnadene enn for tradisjonelle klippfisk.
I flere markeder veier imidlertid pris og kvalitet tyngst, og de nye produktene har foreløpig en begrenset markedsandel i flere markeder. De siste årene har vi imidlertid sett at stadig flere foredlingsbedrifter har hatt utfordringer med eksport fra Kina til Brasil, noe som kan være en fordel for mange norske produsenter. Ny teknologi i en allerede effektiv industri, kan gjøre norske bedrifter konkurransedyktige også i denne produktkategorien. En annen mulighet er å etablere pakking og emballering i konsumlandet.
Gir plass til flere bedrifter
Nordea forventer at den norske produksjonen av klippfisk vil ligge på rundt 75.000 tonn i årene som kommer. Det er noe lavere enn rekorden på 99.000 tonn i 2014, men fortsatt høyt i et historisk perspektiv. Til tross for stor konkurranse produsentene i mellom har bedriftene forskjellige strategier og fortrinn. Det gir plass til flere bedrifter.
Vi forventer likevel en ytterligere konsolidering i bransjen og særlig utsatt er aktørene som ikke har tatt investeringer i enten produksjon, produkt eller marked. Lavere torskekvoter i årene som kommer vil gi fortsatt høye priser og stor konkurranse om torsken. Klippfiskprodusentene har vist at de historisk har hatt høyest betalingsvilje for råstoffet i slike perioder.
