Vi har inngått forpliktelser om å redusere vårt utslipp av klimagasser med 50 til 55 prosent innen 2030.
Dilemmaene
Fiskeflåten har tidligere hatt en refusjonsordning for CO₂, men måtte fra 2020 betale avgift. Avgiften kommer foreløpig med en ordning hvor flåten får kompensert deler av avgiften basert på fangstverdi.
For flåten har avgiften så langt ikke vært veldig dramatisk, den bidro til å redusere flåtens samlede driftsmargin fra 20,1 % i 2019 til 20,8 % i 2020. Avgiften kan imidlertid bety mye mer om kompensasjonen trappes ned, og om selve avgiften økes fram mot 2030. Ikke minst dersom flåten skal ta sin del av ambisjonene for klimakuttene.
Men hva ville egentlig en kraftigere miljøavgift bety for flåte, industri og samfunn? Og hva er dilemmaene jeg hinter til?
Strategivalg
Nofima har dokumentert miljøeffektene av fangst for både ulike typer og størrelser av fartøy, ulike arter og ulike redskaper.
Generelt sett øker klimaavtrykket med størrelsen på fartøyet, men forbruket er også veldig avhengig av hvilke redskap som brukes, når på året det fiskes, og ikke minst hvor.
Prosjektet omfattet ikke konsekvenser for industrien og kystsamfunnene, men vi kjenner fra tidligere prosjekter hvordan endringer i flåtestrukturen påvirker industrien.
Når energibruken i fisket er minst for de minste fartøyene, da burde det kanskje bare være å fiske med mindre fartøy? Og med mest mulig effektive fiskeredskap? Og mest mulig i sesongen?
I tillegg til at det i norsk fiskeripolitikk ikke er «bare» å endre fordelingen av fangst mellom ulike grupper, så vil endringer i fangstmønsteret også kunne få store konsekvenser for industrien, og i neste omgang kystsamfunnene.
Korte og hektiske sesonger
Mens antall fiskere har falt, har fiskeindustrien har faktisk hatt en liten økning i sysselsettingen de siste 10 årene. Mens SSB teller rundt 12.000 ansatte i fiskeindustrien i november, vet vi at antallet er mye større i første halvår, kanskje 50–60 % høyere.
Det ligger med andre ord et stort potensial i å gjøre mer av denne sysselsettingen helårlig, slik at den i større grad bidrar til at familier bosetter seg, til barn i barnehager og på skoler, til handel i lokalsamfunnet.
Avgifter på drivstoff vil gjøre det enda mer fordelaktig å fiske når fisken er lettest tilgjengelig.
For flåten, isolert sett, ville det mest miljøvennlige være å bruke de mest effektive redskapene, og å fiske når og hvor fisken er mest tilgjengelig.
Dette er for så vidt tilfellet i pelagiske fiskerier, hvor det meste av sild og makrell blir tatt av ringnotflåten i korte og hektiske sesonger. Det meste av makrellen har man pleid å ta på rundt tre uker, når kvaliteten har vært på sitt beste.
Sist sesong ble riktignok veldig annerledes, ettersom manglende tilgang til britisk sone gjorde at makrellen måtte fiskes i norsk sone, med dårligere kvalitet og mye høyere drivstofforbruk som resultat, mer om det en annen gang.
Store sesongtopper
I torskesektoren er mye annerledes enn i pelagisk. Selv om skreien kommer til kysten, og mye fiskes når tilgjengeligheten er best i sesongen, er fiskeriene mer spredt både i tid og geografi. Det er likevel ikke til å komme utenom at sesongtoppene er store i norske torskefiskerier.
Normalt tas rundt 90 % av torsken i første halvår. Sesongtoppene er riktignok forskjellige for ulike deler av landet. Det er jevnest tilgang på fersk fisk, og dermed godt grunnlag for å drive helårlig foredling av fisk, i Øst-Finnmark.
Sesongtoppene blir så mer markerte jo lenger vest og sørover man kommer. Når man kommer til Vesterålen er mye av vinterfisket gjort på to måneder, i Lofoten er veldig mye tatt i én enkelt måned.
Både fra myndigheter, flåte og industri er mye gjort for å strekke sesongene, slik at det blir enklere å drive helårlig.
Helårlig sysselsetting
Men for industrien gjør sesongvariasjonene det fortsatt vanskelig å skape helårlig sysselsetting.
Og med mye av arbeidskraften på korttidsopphold i landet, blir bidraget til bosetting langs kysten mindre enn det kunne ha vært.
Miljøavgifter som vrir fisket etter lavest mulig energiforbruk vil forsterke sesongmønsteret, og gjøre sesongene enda kortere.
Den større kystflåten bruker mer drivstoff per kilo fangstinntekt enn den minste flåten, og trålerne bruker enda mer igjen.
Men for kystflåten er det slik at de større gruppene sprer fangstene mer, og bidrar med råstoff mer utover høsten. Trålernes leveranser av fersk fisk er nærmest speilvendt av kystflåtens leveranser, med nesten ingenting i mars, april og mai, men mer utover høsten.
For industrien er dette viktig, og industrien skulle nok gjerne sett at større deler av flåten fisket utover høsten.
I tillegg til at sesongene kan bli kortere ved større avgifter, så er det en fare at marginalt lønnsomme fiskerier, hvor lønnsomheten allerede i dag er lav, står i fare for å bli så lite lønnsomme at kvotene ikke blir fisket opp.
Hva er god klimapolitikk?
Det er ikke bare uheldig for fiskeindustrien, det blir faktisk også et moralsk dilemma. Skal vi la være å fange fisk som vil bidra til andre lands matsikkerhet?
Og ikke minst i denne sammenhengen: er det god klimapolitikk å ikke høste fisk som, på tross av drivstofforbruket, fortsatt er en proteinkilde med lavere klimaavtrykk enn det meste av andre proteinkilder? Bør vurderingene av hva som gir den beste klimaeffekten ikke stoppe med drivstofforbruket i fangsten isolert sett, men også omfatte sammenlikninger med andre proteinkilder?
Om målet for forvaltningen av fisket også skal være lavest mulig energibruk innebærer det at også energibruken burde tas med i kvotevurderingene.
For å minimere energibruken over tid, vil det være optimalt med en større bestand, men lavere fangst, enn det som er biologisk optimalt.
Dette er ellers helt analogt med det som ville vært tilfelle om man styrte etter maksimalt økonomisk utbytte av fiskeriene, større bestand gir både lavere energibruk og lavere fangstkostnader.
Sånn sett er økonomisk og miljømessig bærekraft sammenfallende. Men lavere fangstmengde er heller ikke noe som gagner industrien.
Teknologiutvikling
Vi ser nå en voldsom utvikling av teknologi som vil redusere utslippene fra flåten, både elektrifisering, hybridisering og hydrogen kan ha stort potensial på sikt.
For industrien kan frysing av råstoffet, og bedre tineprosesser, gjøre skarpe sesonger om til helårlig industri. Om forbrukerne etter hvert aksepterer at tint fisk kan være like god som fersk.
Selv om det er lett å være enig i utgangspunktet, at vi alle må bidra til å redusere klimaavtrykket, er ikke tiltakene alltid like enkle. I fiskeriene kan gode miljø- og klimatiltak få store konsekvenser for både industri og samfunn.
Men finnes det gode kompromisser?
