Med utgangspunkt i Parisavtalen vil hele norsk næringsliv – fiskerinæringen inkludert – måtte gjennomføre en omfattende omlegging av forbruk og produksjon, energi og økonomi. Norges klimamål er å redusere utslippene av klimagasser med 55 prosent innen 2030 sammenlignet med nivået i 1990. For fiskeflåten legger regjeringen opp til å halvere utslippene frem mot 2030. Det viktigste virkemiddelet er en kraftig økning av CO2-avgiften. Ved signeringen av Parisavtalen er det ikke tvil om at Norge er folkerettslig forpliktet til å gjennomføre nødvendige tiltak.
I begynnelsen av året presenterte regjeringen med Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn i spissen «en heilskapelig plan for å nå klimamålet». Hele samfunnet skal bidra til å oppfylle regjeringens mål – og samtidig skape vekst. Ifølge klimaministeren er dette «ein troverdig og heilskapane plan for alle sektorer», inkludert fiskerinæringen. Det skal lønne seg å kutte utslipp. Vi skal bli grønnere, smartere og mer nyskapende.
Opplegget som nå presenteres er en betydelig skattlegging i form av økte CO2-avgifter. Mens flåten hittil har betalt 50 øre per liter drivstoff, skal avgiften i løpet av noen få år økes til hele 5,32 kroner per liter.
For et større havfiskefartøy kan dette får dramatiske konsekvenser. Det vil bety en ekstra årlig kostnad på flere millioner kroner. I et møte med Fiskebåt avviser Rotevatn at det skal åpnes for reduksjon eller fritak for avgiften. Dette er selvsagt helt umulig å forholde seg til, og forslaget må på det kraftigste avvises.
Mange spør seg nå hvordan dette skal gjennomføres. I dag finnes det jo ikke alternative teknologier for fiskeflåten som gjør det mulig å imøtekomme myndighetens krav til utslipp. Avgiften vil følgelig bli en ny særskatt på fiskeflåten, uten at utslippene vil gå ned.
Å utvikle ny teknologi vil ta år, og medføre store investeringer som flåten ikke kan makte uten at det opprettes støtteordninger og et sterkt virkemiddelapparat. Flåten vil uansett trenge mange år med omstilling og tilpasning. I mediene kan man ofte lese at batteridrift eller hydrogen er et godt alternativ – også for fiskeflåten. Mange som uttaler seg, inkludert våre politikere, ser ut til basere sine kunnskaper på dette. Det er dessverre feil!
I dag synes veien om gass og biogass å være det eneste reelle alternativet for å nå et utslippsfritt fartøy innen relativt kort tid. Det forutsetter at det snarest bygges ut en betydelig industri for leveranser av biogass. Ellers vil gass kombinert med ammoniakk og/eller hydrogen kunne være løsninger en gang i fremtiden.
Utfordringen for fiskeflåten i dag er imidlertid at det for mange fartøygrupper ikke finnes teknologi for lavutslipp eller nullutslippsløsninger. Fiskeflåtens struktur setter også klare begrensninger for hvilke teknologiske løsninger som er mulige.
I tillegg vil effekten av en kraftig avgiftsøkning lett kunne bli at norsk fisk landes i utlandet eller rett og slett ikke blir fisket. Denne fisken kan dermed tas av utenlandske fiskere som slipper CO2-avgift. Vi risikerer en total konkurransevridning i det globale fiskemarkedet som vil gi negative resultater både for flåte og industri i Norge.
Klimameldingen er ingen «heilskapene melding». Den mangler nemlig det vesentligste; hvordan få på plass en effektiv plan for å redusere utslippene? Resultatet av den planen regjeringen har foreslått er å pålegge næringen en ny ekstra skatt til statskassen uten noen positiv påvirkning av miljøet. Under behandlingen av Kvotemeldingen kom det også opp forslag om en ny fiskeriavgift. Det er svært alvorlig å registrere den evnen mange politikere har til å pålegge ekstra skatter for fiskerinæringen. I det siste har det fra regjeringen blitt lagt opp til flere forslag som kun har ett formål – mer skatteinntekter til staten.
Det er tilsynelatende få som er opptatt av verdiskaping og arbeidsplasser i distriktene. I den anledning er det positivt å lese oppropet fra en rekke ordførere med tverrpolitisk tilhørighet. De gir klart og sterkt uttrykk for at den klimamelding som regjeringen har presentert vil kunne få alvorlige konsekvenser for fiskerinæringen, og dermed for næringslivet i Kyst-Norge.
Dessverre ser det ut til at flere i opposisjonen gjerne vil bruke samme medisin. Ja, noen av dem er endog villige til å gå enda lenger. Det er underlig å være vitne til politikere som enten er uvitende om konsekvensene av sine handlinger, eller så lite opptatt av verdiskaping og langsiktige og gode arbeidsplasser i distriktene. Spesielt gjelder dette industripartiene Arbeiderpartiet og Høyre.
Til høsten kommer et stortingsvalg og denne saken kan bli viktig for flere partier. Slik det kan se ut i øyeblikket vil Senterpartiet blant de rødgrønne, og Fremskrittspartiet blant de de blå kunne bli fiskernes samarbeidspartnere. Noen har allerede begynt å posisjonere seg. Det lover bra.
