Norges Fiskarlag opplever sterke indre spenninger. Dette har ført til at Fiskarlaget Nord som organiserer fiskere fra Troms og Finnmark, har varslet utmelding. Lokale Fiskarlag lengre sør er også i tenkeboksen om det samme. Bakgrunnen er lokallagenes misnøye med hvordan kystfiskernes interesser er ivaretatt gjennom Norges Fiskarlag sentralt.
Torbjørn Trondsen og Arne Luther driver Kystens Tankesmie. Et selskap som er ideelt non-profitt og politisk nøytralt. Etablert i 2014.
Nye «stor-kyst»
Dette er imidlertid en varslet krise som har bygget seg opp de siste 15 år etter at Stoltenberg 2 regjeringen (2005–2013) i praksis opphevet maksimalgrensen på 28 meter for fartøy som kunne få tilgang på torskekvoter avsatt til kystfiskeflåten nord for 62° N.
Senere tillot Solberg-regjeringen etter 2013 at disse store kystfiskefartøyene kunne kjøpe opp mer kvoter fra mindre kystfiskefartøy. Med disse statsgaranterte kvotene fikk dyktigere skippere pantegrunnlag for bankfinansiering.
Dette førte til at det i perioden 2007–2018 ble det utviklet en ny havfiskeflåte -såkalt stor-kyst- på 54 fartøy på 28 til 55 meter, fordelt med 6 i Finnmark, 10 i Troms, 16 i Nordland og 22 i Sør-Norge helt ned til Lindesnes. Dette skjedde i en periode hvor havfiskeflåten i torskefisket (trål og autoline) er redusert med 50 fartøy.
Disse nye «stor-kyst» fartøyene fisket 68 tusen tonn torsk, hyse og sei i 2019 med snurrevad og garn. Dette utgjør femteparten av de tilsvarende kvotene tildelt hele kystfiskeflåten.
Krever mer plass
Mens den øvrige havfiskeflåte av samme størrelse som trålere og autolinefartøy er henvist til fiskefelter utenfor 4 nautiske mil fra kystlinja, kan denne nye flåtegruppen fiske helt inn til fjordlinja, det vil si helt til fjordkjeften.
Disse store fartøyene med stor maskinkraft krever mer plass på fiskefeltene med den følge at fangstarealet til den øvrige kystflåten ble mindre. Garnmengdene per fartøy er øket. Åpningen på snurrevadene kan ifølge forskriftene være 156 meter i omkrets.
Normalt skal snurrevadfartøy ligge i ro og hale inn nota. Men med tillatt 2000 meter taulengde og stor maskinkraft ligner fangstmetoden på ordinære bunntrålere som drar posen etter seg over lange avstander – derav ordet snurrevadtrål som fagfolk mener er mer effektiv enn en bunntrål.
Selv om det er forbudt å fiske pelagisk -dvs. uten at redskapet er i kontakt med bunnen, hevdes det at på grunnområdene utenfor Øst-Finnmark kan dette redskapet praktisk talt dekke hele vannsøyla fra topp til bunn.
Innslaget av små fisk øker derved i fangstene, som i liten grad egner seg til norsk fiskeforedling. I tillegg forstyrrer ofte landinger av for store fangster i løpet av kort tid ferskfiskmarkedene, og dermed prisene kystfiskerne oppnår. Både konfrontasjonene på feltene og markedsforstyrrelsene har skapt konfliktene med den mindre og mellomstore flåten særlig både i Troms og Finnmark både under torskefisket i vinter og hysefisket i sommer.
Har ikke blitt hørt
Enda verre er det kanskje at myndighetene regelmessig tillater at store snurpere får gå inn i fjordene innenfor grunnlinja for fiske av sild og makrell, men med et redskap som dessverre også rensker med seg mye små torsk, hyse og sei, som skal vokse opp og danne næringsgrunnlaget for mange fjordfiskere senere.
Det er denne erfaringen som nå har fått sitt organisatoriske uttrykk blant kystfiskerne på den mindre og mellomstore flåten. Kystfiskerne har uten å få gjennomslag, klaget og bedt Norges Fiskarlag adressere disse problemene.
Norges Fiskarlag organiserer imidlertid fiskere fra alle fartøygrupper og gjort seg økonomisk avhengig av en medlemsavgift som er knyttet til salgsinntektene fra hvert enkelt fartøy.
Jo større fartøy, jo større medlemsavgift. Og med det følger organisasjonsmakt.
Når også de nye stor-kyst fartøyene har meldt seg inn i havfiskeflåtens organisasjon Fiskebåt som er bygget opp til en stadig sterkere maktbase i Norges Fiskarlag, stoppes lett slike innspill fra kystfiskerne. Denne avmakten har derfor gitt et utmeldingsvedtak.
Forstyrrer markedet
Kystsamfunnene som er helt avhengig av kystfiskeflåten for sitt eksistensgrunnlag, står nå overfor mange trusler som følge av politiske vedtak. Fra før av har myndighetene tillatt at den leveringspliktige trålerflåten har stukket av med 120.000 tonn hvitfiskkvoter som opprinnelig ble tildelt for å sikre grunnlaget for fiskeindustriarbeidsplasser i Nord-Norge.
Nå presses den mindre kystflåten av frislippet av den nye havfiskeflåten både direkte på kystfiskefeltene og gjennom fangst- og landingsmønsteret til mange fartøy i denne flåten. Det forstyrrer av ferskfiskmarkedene og reduserer verdiskapingen med altfor store landinger på kort tid av små og til dels dårlig kvalitetsfisk.
Norges Fiskarlag har vært fiskerimyndighetenes hovedrådgiver i store og små saker.
Når laget i stadig sterkere dominans av havfiskeflåten, øker faren for at kystsamfunnenes og den mindre kystfiskeflåtens interesser i økende grad nedprioriteres til fordel for en kapitalsterk havfiskeflåte.
Det får store konsekvenser i de mange årlige beslutningsprosessene myndighetene må ta om fordeling av kvoter og forskriftsendringer.
På tide å justere kursen
Fordeling av kvoter og fiskerettigheter er i stor grad et nullsumspill. De endringer som har skjedd de siste årene, har skjedd skritt for skritt og i stor grad under den politiske radaren. Det er nå tid for å justere kursen.
En god samfunnsøkonomisk løsning i tråd med havressurslovens intensjoner er å tilvise den nye havfiskeflåten over 28 meter til de samme fiskefeltene utenfor 4 nautiske mil som den øvrige havfiskeflåten.
Disse fartøyene kan fortsatt – i motsetning til de fleste trålerne, levere fersk kvalitetsfisk til industrien tilpasset kapasitet på land og markedssituasjonen.
Denne flåten bør derfor kunne tildeles de kvotene som er leveringspliktige til kystsamfunnene, men som nå fryses om bord på trålerne og eksporteres rett ut av landsdelen. Dette vil både frigjøre kystfiskekvotene til de mindre fartøyene tilpasset kystfisket og lette redskapskonfliktene innenfor 4 mila. En slik omlegging stiller krav til at de politiske myndighetene lytter med mer enn ett øre til Norges Fiskarlag. Opprøret fra Fiskarlaget Nord kan være en god start på en endringsprosess som derfor bør høste almen støtte også utenom fiskernes egne rekker.
