En kilo torsk eller åtte pakker kjøttdeig? Det er lommeboka som bestemmer.

Jeg har med stor interesse fulgt med på de siste ukers mange innlegg, særlig fra Norges sjømatråd, om hvorfor sjømatkonsumet blant nordmenn går ned. Det hele synes som et stort mysterium hos gjengen lokalisert i Kysten Hus i Tromsø, og idémylderet for hvordan trenden skal snus er mange. Alle gode.

Men den mest opplagte årsaken synes fremmed for dem. Nemlig prisen.

Mulig tjener de ansatte i Sjømatrådet så godt, og kontakten med sjømatmillionærene og til og med -milliardærene er så hyppig, at de mister kontakten med den virkelige verden. Men her skal jeg komme med noen enkle fakta:

Jørn Mikael Hagen Foto: Marius Fiskum

Gjennomsnittlig årlig inntekt etter skatt per nordmann var i 2016 under 500.000 kroner. Det er ikke lite. På langt nær. Ytterst få nordmenn kan kalle seg fattige. Vi har tak over hodet, og vi legger oss mette om kvelden.

De fleste husholdninger har attpåtil to inntekter å leve på. Men dette vet vi ikke gjelder for alle. Og for denne ikke ubetydelige gruppen, bestående av flere tusentalls nordmenn man i statistikken omtaler som aleneboende, kan Sjømatrådets velmenende råd virke noe frustrerende.

For ser vi på snittinntekten til denne gruppa, er vi nede på 321.000 kroner i året etter skatt. Fremdeles trygt over fattigdomsgrensa man i Norge har satt til cirka 250.000 kroner, men likevel himmelfjernt under inntekten til de som fnyser over påstander om at fisk er dyrt.

Vi kan gå enda lenger inn tallmaterien. Hvor mange enslige har barn? Hvor mange barn forsørger de? Hvor mange uføretrygdede har barn? Vel, dere skjønner hvor jeg vil.

Spørsmålet er vel mer hvor mye Sjømatrådet og andre sjømataktører akter å bruke energi på en folkegruppe som ikke er kapitalsterk.

Men jeg tror jeg vet svaret fra denne ikke ubetydelige folkemassen om hva de mener om prisen på fisk. For når alternativet står mellom skrei til 179 kroner kiloet, laks til 229 kroner kiloet eller åtte pakker kjøttdeig, sier det seg selv hva valget faller på i de flestes tilfeller.

Utover det mest opplagte, som altså unngås å tas tak i, er jeg enig i alle innspill som kan få opp sjømatkonsumet. Og det gjøres et meget godt arbeid i Sjømatrådet. 

Det gjelder å se det opplagte og ikke undervurdere de nordmenn som synes at fisk er dyrt

Reklamekampanjene for fisk er svært gode. «Hold torsken» ble nærmest et begrep i nordmenns dagligtale et par sesonger tilbake. Og de gode sjømatkampanjene fortsetter.

Nasjonalromantikken bobler i blodet når jeg ser de vakre bildene fra sjarkfiske langs kysten og hører en voiceover på nordnorsk. Og både jeg og barna mine flirer høyt når den lille ungen roper «feeesk» med kraftig mannsrøst på mammas fang. Og alle kan vi klappe oss stolte på brystet når vi stadig oftere ser utlendinger skryte uhemmet av sjømaten vi henter fra våre norske hav.

I tillegg har vi for lengst avkreftet myten om at barn ikke liker fisk. Så det er neppe kresenhet som gjør at sjømatkonsumet går ned.

Det gjelder å se det opplagte og ikke undervurdere de nordmenn som synes at fisk er dyrt. Også denne gruppen er en del av konsumgruppen som skal nås og som skal lyttes til. Noe annet vil være arrogant. Kanskje kan til og med noen samtaler med disse være en øyeåpner? For man behøver ikke nødvendigvis være kapitalsterk for å besitte kunnskap.

En og annen Michelin-kokk klarer nok å bli tilsidesett i en kortere periode dersom sjømatprofileringen i stedet rettes mot forbrukere med inntekt under gjennomsnittet. For fisk engasjerer. Det vet jeg som journalist og jeg ser hvilken sjømattematikk som får flest «klikk».

 Det er ikke Sjømatrådets skrytemeldinger om hvilke Michelin-kokker som fisker skrei i Norge eller Michelin-restauranter som setter skrei på menyen, for å si det sånn.

Hvorfor ikke? Fordi folk flest ikke spiser på Michelin-restauranter. Slike saker skaper kun ytterligere distanse til en stor kundegruppe Sjømatrådet skal betjene.