– Vet dere hvorfor? spurte han.
Det nikkes på hoder i salen med mer eller mindre framtredende måner. Flest menn der også. Det samme gjelder antall inviterte til å stå på scenen og fortelle om hvordan det står til i norsk sjømatnæring. Av 33 foredragsholdere og paneldeltagere fordelt på to dager, har kun åtte kvinner fått passere.
Er det så få damer i næringen? Eller er de som er der usynlige? Gjør de seg selv usynlige, eller blir de ikke sett? Vil menn helst å ha arenaen for seg selv? Bevisst, eller ubevisst?
Jeg vet ikke, men jeg synes det kan være lurt å tenke litt på det. Verden ser som regel litt annerledes ut fra ulike synsvinkler. Er folk for like, tenker de for likt og det er ikke bra for innovasjon og næringsutvikling. Jeg sier ikke at alle menn i 40–60 årene tenker likt, men ledere i sjømatnæringen er definitivt dominert av denne homogene gruppen.
Hvis det virkelig er ønskelig, burde det være mulig å bytte ut noen av mennene og snike inn en dame i en paneldebatt med fem deltagere
Det nærmer seg slutten av dag en. Ny mann på podiet. Hvor er damene? Vil de ikke? Blir de spurt? Kjenner ikke de som lager programmet noen damer? Kjenner menn som blir spurt om innspill på foredragsholdere kun menn?
Hva med alle flotte festtaler om å øke andel kvinner i næringen, få de med inn i styrer, la de være med å bestemme, gi dem taletid. Hvis det virkelig er ønskelig, burde det være mulig å bytte ut noen av mennene og snike inn en dame i en paneldebatt med fem deltagere. I NRK ville det ikke vært mulig, sa Wold, men pytt sann, i sjømatnæringen går det.
It’s a man’s world, but it wouldn’t be nothing, nothing without a woman or a girl, sang James Brown. Damer; det er bare å hive seg frampå jo før jo heller, ikke sitt og vent på en invitasjon som mest sannsynlig ikke kommer.
