Etter å ha vært på Høyres landsmøte sitter jeg med en følelse av at det like gjerne kunne vært Arbeiderpartiets landsmøte jeg hadde dekket. Fokuset til lederen, Erna Solberg, i det tidligere så næringsrettede partiet var mer på omsorg om inkludering av vanskeligstilte folk i arbeidslivet, enn hvilke arbeidsliv de skulle inkluderes i.

Riktig nok ble det sagt at nye arbeidsplasser må komme i privat sektor, og at virkemidlene i omstillingen skal stimulere til nettopp det, men realitetene i det som ble vedtatt er at det er i det offentlige at de fleste arbeidsplassene fortsatt vil komme. Godt hjulpet av en stor pengebinge i oljefondet, kan partiet love fortsatt skattelette og tiltak for å redusere arbeidsledigheten.

Med samtidig lovnader om bedre helse og omsorg, vet vi hvor mesteparten av disse arbeidsplassene vil komme. Den som hadde håpet på et landsmøte der den nye havstrategien ble grundig debattert, ble skuffet. Høyre er opptatt av havet, men som de andre partiene - kanskje med unntak av Fremskrittspartiet - er det klima, miljø og forurensning som blir debattert. Viktige tema, så klart, men også her savner vi Høyres næringsperspektiv. Hva må til for å få den veksten i havbruksnæringen som vi forespeiles?

Trigger det ikke lenger en høyrepolitiker å snakke om et potensiale på 500 milliarder kroner innen 2050, med et delmål om 250 milliarder kroner i 2030? Nå rettet riktig nok næringsminister Monica Mæland, og debatten etter hennes tale på Høyres landsmøte, opp noe av mitt inntrykk etter statsminister Erna Solbergs tale til landsmøte. Mens Ernas tale i stor grad var konsentrert om omsorg og helse, der omstillingen i næringslivet ble omtalt i generelle vendinger, var Mælands mer næringsrettet. Men også her var budskapet like mye rettet mot hva sosialdemokratene ikke får til, som Høyre får til med mer bruk av offentlige midler. Når økte offentlige midler imidlertid følges av løfter om fortsatt lavere skatter, er det vanskelig å skjønne hvordan Ernas omsorg skal finansieres. Særlig når disse kommer i tillegg til Mælands økte satsinger på forskning, innovasjon og tilskudd til alle gode formål som gir ligningen hennes om at en offentlig forsknings- og utviklingskrone utløser to kroner fra privat næringsliv, som summerer seg opp i syv kroner verdiskapning. Det blir fort masse nye midler å ta fra av slikt.

Det er lite som skiller Høyre og Arbeiderpartiet i helse og sosialpolitikk, og i offentlig bruk av penger. Det som skiller er hvordan fortsatt vekst og økt omsorg skal finansieres. Vi skjønner alle at det vil koste å holde hjulene i gang i samfunnet på en måte som holder flest mulig i arbeid og gir alle en trygghet for helse og omsorg. Det som skiller de to partiene er hvor de skal hente pengene fra. Mens Arbeiderpartiet vil la oss alle bidra noe mer til fellesskapet, og de rikeste noe mer enn de gjør i dag, vil Høyre gi oss mer i skattelette. Da tar vi fra et oljefond som skal sikre fremtidige generasjoner. Høyres håp er at dette skal betale seg ved at det skapes flere arbeidsplasser, der de rike bidrar gjennom å investere istedenfor å betale skatt. Til nå har de rike bidratt mest til sin egen formue. De rike har blitt rikere. Om det er bedre enn at Staten i mellomtiden blir fattigere, gjenstår å se.

Budskapet var like mye rettet mot hva sosialdemokratene ikke får til, som Høyre får til med mer bruk av offentlige midler.