Både Norges Fiskarlag og Havforskningsinstituttet (HI) får meldinger om at fiskere ser mer sel enn forskerne teller, særlig fra Østfold til Vest-Agder, langs Vestlandskysten og i Finnmark. Med ujevne mellomrom er det også sinte leserinnlegg i lokalavisene. Den 31. januar diskuterte Norges Fiskarlag og HI tellemetodene og hvordan vi kan samarbeide for å forbedre tellingene og rådgivningen til myndighetene, og ikke minst øke tilliten til HIs tellinger. 

Kystsel

  • Havert og steinkobbe kalles med en fellesbetegnelse for kystsel. 
  • Det finnes en liten ynglekoloni av havert utenfor Jæren og flere kolonier nordover fra Frøya.
  •  Steinkobbene er fordelt i mange kolonier langs hele norskekysten. 
  • For begge artene blir hunnene kjønnsmodne i fireårsalderen og får sin første unge året etter. 
  • Deretter får de én unge nesten hvert år så lenge de lever, i om lag 30 år. 
  • Den maksimale veksthastigheten en selbestand kan ha er omtrent 12 prosent årlig. 
  • Vokser bestanden raskere skyldes det trolig innvandring fra naboområder

Hvordan telles selene?

Havertene føder unger om høsten. Ungene har en hvit, langhåret pels som de røyter fra de er vel to uker gamle. Mens de fortsatt har den hvite pelsen ligger de på land, og det er disse hvite ungene som telles og danner grunnlag for beregning av totalbestanden. Ungene utgjør en stabil andel av totalbestanden og dette er en rimelig sikker metode for å følge med på størrelsen og endringer av bestanden.

Steinkobbene føder ungene rundt Sankthans. Ungene blir født med en mørk, korthåret «voksenpels» og allerede etter få timer følger de mødrene i vannet. Ungene er derfor ikke velegnet for å overvåke bestanden. 

Steinkobbene har hårfelling sist i august. For at dette pelsskiftet skal gå så fort som mulig ligger de mye på land i denne tiden. Det er da de telles. Dette er en standard metode som benyttes over hele Europa. Dette er en mer usikker metode fordi forstyrrelse før telling kan skremme dem i vannet. Steinkobben telles derfor tre ganger på tre ulike dager. Høyeste antall dyr blir brukt som bestandsanslag.

Der det er mulig har selområdene blitt overvåket ved å fotografere fra fly. Nå brukes helikopterdroner som styres fra en følgebåt, eller de telles ved bruk av kikkert. Dette er både sikrere og mer kostnadseffektivt enn å bruke fly.

Myndighetene har bestemt at selbestandene skal være så store at om lag 1200 havertunger og om lag 7000 hårfellende steinkobber kan registreres hvert år. Fiskarlaget har gitt innspill til forvaltningsplanene for kystsel. Forskernes oppgaver er å telle for å følge med på hvordan bestandene utvikler seg og å anbefale jaktkvoter slik at bestandene stabiliseres på de politisk vedtatte nivåene. 

Det er kystfiskerne som har førstehåndskunnskap om hvor det er størst konflikter med selene

KVITUNGE AV HAVERT: Det er disse lett synlige ungene som telles for å overvåke bestanden. Foto: Havforskningsinstituttet

Hva er det som fiskerne ser og ikke forskerne?

Hvorfor mener fiskerne at de ser mer sel enn forskerne registrerer? Kystsel er stedbunden i yngletiden, steinkobbene også i hårfellingsperioden. Utenom disse periodene sprer de seg ut på leting etter mat. I svensk og dansk Skagerrak og Kattegat er det mer enn 25.000 steinkobber. Derfor forventer vi i perioder langt flere steinkobber langs den norske skagerrakkysten enn det som registreres under hårfellingen i august.

I Storbritannia fødes det cirka 60.000 havertunger hvert år og merkeforsøk har vist at mange britiske haverter kommer inn til Vestlandskysten på leting etter mat. På russisk side av Varangerfjorden er det en koloni på rundt 2000 haverter. Merkeforsøk viser at russiske haverter kommer til Norge utenom ynglesesongen. Men HI må gi råd tilpasset hensynet til våre lokale, «fastboende» bestander. Men det er likevel slik at jaktkvotene for havert på strekningene Lista – Stad og i Finnmark tar høyde for at det er stor innblanding av britiske og russiske haverter i jaktperioden.

På strekningen fra Østfold til Vest-Agder har det vært rundt 35 prosent økning av antallet steinkobber i løpet av få år. Dette skyldes nok gjenvekst og rekolonisering av tidligere utbredelsesområder etter virussykdommen som både i 1988 og 2002 halverte bestanden på denne kyststrekningen. Det har nylig blitt åpnet for jakt i Vestfold og Telemark. Når en får mer erfaring med effekten av jakten og mer telemetridata fra steinkobber i Skagerrak, vil en også her kunne ta høyde for at det i jakttiden er innblanding av steinkobber fra våre naboområder i Sverige og Danmark.

Samarbeid mellom fiskere og forskere

Det er nyttig å få inn rapporter om hvor og når en ser sel langs norskekysten. Kystfiskerne oppfordres derfor om å rapportere forekomster av sel, og særlig steder der steinkobbene legger seg på land i siste halvdel av august og skjær med havertunger. Dette er nyttig informasjon for å planlegge tellinger. Opplysninger om antall sel utenom yngle- og hårfellingstiden kan vise innblanding av dyr fra andre områder og bidra til at forskerne kan gi anbefale bedre jaktkvoter.

De politisk vedtatte forvaltningsplanene åpner for at kvotene kan økes i områder der det dokumenteres at selene gjør skade på fiskeriene. Det er kystfiskerne som har førstehåndskunnskap om hvor det er størst konflikter med selene.

Konkrete opplysninger om hvor og hva slags problemer en har, vil bidra til å sette kvoter for å tilpasse størrelsen på lokale selbestander uten at totalbestanden avviker fra det politisk vedtatte målet. Slike opplysninger kan rapporteres gjennom Fiskarlagets organisasjon, eller direkte til HI. Det er også viktig å få informasjon dersom fiskerne opplever å få sel i fiskeredskaper. Dette kan enten rapporteres gjennom det etablerte fangstrapporteringssystemet eller direkte til HI.

Vi synes at møtet 31. januar var meget konstruktivt og la grunnlaget for videre dialog og samarbeid mellom Norges Fiskarlag og Havforskningsinstituttet for å styrke instituttets rådgivning om kystsel. Vi oppmuntrer nå den enkelte fisker til å ta del i prosessen.