Nå er det lederen av Statsdumaen - underhuset i Russlands føderale forsamling - som kommer med lignende krav.
I 2013 ga jeg ut en bok med tittelen Hvordan skal Putin ta Barentshavet tilbake? Boken var et langt tilsvar til en kronikk av en framtredende russisk fiskeripolitiker publisert i flere russiske aviser.
En bjørn som nabo
Kronikken ble grundig referert i norske medier. Dels ble den tatt til inntekt for at vi aldri må glemme at vi har en russisk bjørn som nabo – her er det best å være på vakt og alltid forvente det verste. Dels ble den sett på som en anomali i debatten, kanskje en misforståelse, i alle tilfelle en absurditet – delelinjeavtalen er en bindende traktat uten oppsigelsesklausul.
Avtalen stykket det tidligere omstridte området i Barentshavet opp i to like deler og ble i norsk offentlighet hyllet som et utsøkt stykke kompromisskunst mellom to gode naboer, til beste for begge land. At avtalen ikke var like populær i Russland, ble raskt klart. Særlig i fiskerikretser – både i Murmansk og i Moskva – ble den umiddelbart framstilt som et uttrykk for at de russiske forhandlerne hadde lagt seg flate for norske krav og forsømt interessene til landets egne borgere.
Kritikken fant gjenklang helt inn i Statsdumaen, som med knapp margin ratifiserte delelinjeavtalen i 2011. Kun presidentpartiet Forent Russland stemte for ratifikasjon; de øvrige partiene avsto fra å stemme.
Naive og udugelige
Allerede samme dag som avtalen ble underskrevet, var overskriften i en artikkel fra nyhetsbyrået Regnum: «I dag får Norge en del av Barentshavet fra Russland». Argumenty i fakty skrev et par dager senere: «Nordmennene trodde til siste øyeblikk at avtalen ikke ville bli underskrevet, men Russland tok dette skrittet som nå blir omtalt som en enorm avståelse eller til og med et forræderi.»
Nordmennene ville angivelig benytte delelinjeavtalen til å kaste den russiske fiskeflåten ut av de lukrative fiskefeltene vest i Barentshavet, og russerne ville bli «forvist til en isfylt bakevje helt øst i Barentshavet.»
I den russiske mediedebatten ble de russiske forhandlerne gjennomgående framstilt som naive og udugelige – de hadde latt seg lure av de kalkulerende og høykompetente forhandlerne fra NATO-landet i vest, som under dekke av godt naboskap igjen og igjen utnyttet russisk godtroenhet og velvilje.
Den store vinneren
Den mest rasjonelle forklaringen på hvorfor Russland valgte å inngå en delelinjeavtale med Norge, er at man ønsket å bidra til å sementere havretten i Arktis. På dette tidspunktet var de fleste arktiske statene i ferd med å legge fram dokumentasjon for FNs kommisjon for kontinentalsokkelens yttergrenser. Disse skulle danne grunnlag for etablering av nasjonal jurisdiksjon utenfor de 200 nautiske mil fra land som kyststater i alle tilfelle har rett til.
Med sin lange arktiske kystlinje ville Russland uansett bli den store vinneren dersom havrettens spilleregler følges. Ved å inngå en delelinjeavtale med en nabo etter havrettens regler kunne Russland vise for omverdenen at landet var en pålitelig aktør i Arktis, som fulgte havretten og annen kutyme for gode mellomstatlige relasjoner.
«Vestvennlige»
I førersetet i forhandlingene med Norge var det russiske Utenriksministeriet, som generelt regnes som det mest «vestvennlige» ministeriet i Russland. Det var derfor lett for andre aktører i Russland, statlige så vel som ikke-statlige, å beskylde Utenriksministeriet for å være upatriotisk.
I min egen bok argumenterer jeg for at de russiske kritikerne av delelinjeavtalen ikke har noe å frykte. Norge får riktignok full råderett over en litt større del av Barentshavet enn tidligere – slik også Russland gjør – men Norge har ingen interesse av å «kaste ut» russerne av de beste fiskefeltene vest i Barentshavet.
Fisken er størst vest i havet
Dette kunne Norge gjort allerede før delelinjeavtalen kom! Men vi valgte altså å ikke gjøre det. En årsak er at fisken er størst vest i havet, og det er i både norsk og russisk interesse at mest mulig fisk får vokse seg stor før den blir fanget.
Kvotene på de viktigste fiskebestandene, som fastsettes i vekt og ikke i antall individer, deles uansett 50/50 mellom de to kyststatene. En annen forklaring er at Norge har mulighet til å føre kontroll over fisket i norske farvann i vest, noe de ikke kan i «den østlige bakevje».
— Ta Barentshavet tilbake
Den russiske kritikken mot delelinjeavtalen var et skrik fra den nasjonalistiske «opposisjonen» i Russland, fra den eldre garde og grasrota, fra næringsaktører og regionale myndigheter som følte seg oversett av soignerte diplomater og en president – Dmitrij Medvedev – hvis nasjonale sinnelag man ikke var trygg på. Derfor ropte man på gammelpresidenten, den sterke mann: Putin, ta Barentshavet tilbake!
Nå er det ikke lenger diplomatene som styrer i Moskva, og utenriksministeren har uansett skiftet side.
Var det sånn Putin skulle ta Barentshavet tilbake?
