Samer har en større rett til å fiske i sjøen enn andre fiskere. Denne større retten har de i kraft av å være urfolk. Og urfolksretten trumfer eventuelle historiske rettigheter til fiske som etnisk norske fiskere måtte ha. En samisk fisker har derfor krav på større kvote enn andre fiskere. Sjøl om de fisker fra samme stø, like stor båt og med samme type redskap. Og for at Norge skal oppfylle sine forpliktelser overfor samene, må også denne samiske særretten lovfestes.
Nødvendig for å bevare kultur
Dette er budskapet til Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NIM). Et budskap som professor emeritus Carsten Smith omfavner i et innlegg i Nordlys den 5. mai under overskrifta «Sjøsamene vinner til slutt!» Og et budskap som er tema på et seminar som NIM arrangerer i Tromsø den 19. mai.
Oppfatninga om at samer har en større rett til sjøfiske enn andre fiskere, er basert på at staten etter folkerettens regler om beskyttelse av urfolk er forplikta til å gi samene ei positiv særbehandling. Og større fiskekvoter til samiske fiskere er etter dette synet nødvendig for å bevare samene sin kultur, livsform og samfunnsliv.
Ingen har så langt kunnet påvise at samiske fiskere driver fiske på en måte som er forskjellig fra det andre fiskere i Norge gjør. Det er heller ikke noe som tilsier at samiske fiskere har trangere økonomiske kår enn andre fiskere i samme geografiske område. Behovet for å få større kvoter er akkurat det samme for samiske fiskere som etnisk norske fiskere. Det er derfor en udokumentert påstand at bevaring av samisk kultur, livsform og samfunnsliv er avhengig av at samer får større kvoter enn andre fiskere.
Ingen folkerettslig forpliktelse
For at staten skal ha en forpliktelse til å gi samer større fiskekvoter enn andre, må det jo være ei forutsetning at det er staten som er eier av fisken og dermed har rett til å disponere over denne. Men dette er ei forutsetning som svikter. For det er ikke staten som eier fisken, i alle fall ikke i vår landsdel.
Professor Peter Ørebech har påvist i en artikkel i tidsskriftet Lov og Rett (nr 6/2007) at rettighetene til fiske i Nord-Norge tilhører kystbefolkninga i landsdelen – ikke staten.
Når rettighetene til fiske tilhører heile kystbefolkninga i nord, har staten ingen rett til å ta kvoteandeler fra etnisk norske fiskere for så å dele ut disse rettighetene til samiske fiskere. Den norske staten har ingen folkerettslig forpliktelse til å stjele fiskerettigheter som tilhører heile kystbefolkninga for å tilgodese samene.
Historiens skraphaug
Den større rett til fiske som samene hevdes å ha, er så langt ikke blitt konsekvent gjennomført. I stedet har man valgt ei ordning med områderett med like rettigheter for de fiskere som bor innenfor bestemte geografiske områder. Etnisk norske fiskere har dermed fått «nyte godt av» en rett som ifølge Carsten Smith og NIM egentlig bare tilkommer samiske fiskere. Dette blir framstilt som bevis på at det ikke utøves noen forskjellsbehandling. Men når heile det rettslige grunnlaget for ordninga er basert på at samiske fiskere har større rett enn andre fiskere, og det kun er praktiske og politiske grunner til at «det drypper på norske fiskere» som følge av at «det regner på samiske fiskere», er og blir dette ei rettsordning som hører heime på historiens skraphaug.
Carsten Smith er nærmest triumferende når han fastslår at «Sjøsamene vinner til slutt». Hvem som taper ved ei slik ordning, skriver han ingenting om. Men alle veit at om noen skal få en større andel av fiskekvotene, er det andre som må få mindre. I dette tilfelle er det alle kystfiskerne utenfor områdene med «samekvoter» som må betale prisen. Kystfiskere som har minst like stort behov for auka kvoter som samiske fiskere. – Er dette rettferdig?
