Høringsfristen for det nye vekstregimet i oppdrettsnæringen gikk ut onsdag, og debatten har vært preget av næringens totale slakt av fiskeriminister Per Sandbergs forslag.
Kort fortalt vil Sandberg dele inn Lakse-Norge i 12 produksjonsområder, der lakselus er den eneste miljøindikatoren i det nye vekstregimet. Lave lusenivåer betyr muligheter til laksevekst, mens høge kan bety redusert produksjon. I forslaget ligger også ideen om at en enkeltoppdrettere med et for høyt lusenivå ødelegger for alle de andre i en region. På godt norsk kalles dette kollektiv avstraffelse, en straffemetode som egentlig ikke hører hjemme i norsk næringsliv. Spørsmålet er likevel om næringen er så tett sammenvevd at det ikke finnes alternative metoder å regulere den på. Oppdretterne vil verken ha kollektiv straff eller reguleringen gjennom lusenivå.
For eksempel mener næringens største organisasjon, Sjømat Norge, at vekstmodellen verken vil bidra til klarere regleverk, økt forutsigbarhet eller for den del bedre lusekontroll. Med seg i kritikken har de Norsk Industri og NSL. På den andre siden står villaks- og miljørorganisasjonene, som støtter Sandbergs forsøk på å regulere. De ser likevel en del utfordringer rundt administreringen, men mener miljøets totale bæreevne, les smittenivået på villaksen, må avgjøre vekstspørsmålet. Spørsmålet om lus som indikator er også omstridt, men her er det virkelig vanskelig for oss lekfolk å henge med.
For oppdrettsorganisasjonene er på den ene siden enig i at lakselus skal være en indikator for vekst, mens de samtidig tviler på om det er noen samsvar mellom lus i oppdrett og på villfisk. Så hva mener de egentlig? Vil næringen bruke lus som indikatorer eller vil den ikke? Kritikken går også mot at forskerne ikke har god nok kunnskap, men når vil forskning kunne gi et fasitsvar? Trolig aldri, for forskning er prosesser der en kommer frem til ny viten gjennom prøving og feiling. Mener oppdretterne derfor at kunnskapshull er lik null kunnskap? Midt i denne hurlumheien står Per Sandberg faktisk ganske overraskende støtt. Han sammenligner reguleringen av laksenæringen med høstens elgjakt. Det nytter ikke at hver enkelt jeger får felle hver sin elg, hvis det fører til at hele bestanden ryker. For å sikre bærekraftig uttak må elgjakten settes i system. Slik må også oppdrettsnæringen tenke, mener han og viser til at de ulike anleggene operer i samme havmiljø og nettopp derfor må ta hensyn til hverandre.
Oppdretterne må ta inn over seg at det per i dag er lusenivået som styrer veksten, selv om det nok hadde vært fornuftig å brukte flere indikatorer som sykdom og rømming. Det hadde gitt et langt bedre bilde av miljøsituasjonen, men det ville likevel ikke rokket med det faktum at oppdretterne operer i samme hav og må reguleres deretter. De ulike anleggene påvirker hverandre, slik de påvirker omgivelsene, enten det gjelder lus eller sykdom. Nettopp derfor er regulering innenfor produksjonsområder fornuftig. Det er begrenset hva miljøet tåler, og da må det totale miljøtrykket være styrende, ikke hva de enkelte oppdretteren foretar seg.
