På Sjømatdagene på Hell
, som etter hans mening er helt udugelig når det gjelder å snakke med folk. Bransjen stikker hodet i sanden, og løper generelt av fra problemene i stedet for å møte dem med en åpen holdning og en vilje til å snakke.
Geelmuyden er sjef og seniorpartner i informasjonsbyrået Geelmuyden Kiese, og markedsføringsnestoren åpnet sitt innlegg på Hell med å si at han elsket lukten av penger og lukten av fisk. Sant skal sies, mannen vil nok selv gjerne også tjene penger. Derfor passet det godt å komme med kritikk, og helt sikkert sikret han seg både en og to nye avtaler med millionærene i den lydhøre salen. Men samtidig har de også noe å lære.
En tilsvarende kraftsalve kom dagen før. Heller ikke fiskeriminister Per Sandberg var nådig. Han mener næringen ødelegger for seg selv med ikke å ta eget omdømme på alvor.
– Å skape og opprettholde det gode omdømmet er noe av det aller viktigste næringen kan gjøre. Vi må ha markeder som tar i mot fisken vi produserer. Nettopp derfor er omdømmearbeidet her hjemme viktig. Næringen har en jobb å gjøre, sa Sandberg og fortsatte: – Dette handler om mer enn fine ord og flotte dokument. Dette handler om konkret handling.
Debatten rundt sjømatnæringens omdømme og krisehåndtering er dessverre ikke ny
Utspillene er helt på sin plass, for generelt er norsk sjømatnæring helt udugelig når det gjelder kunsten å snakke med folk, og ikke til folk. Næringen må begynne å opptre som dannede samfunnsborgere. De må være til stede, mener Geelmyuden helt riktig.
Men debatten rundt sjømatnæringens omdømme og krisehåndtering er dessverre ikke ny, og de som var på Sjømatdagene på Hell i 2013 hørte den samme leksen.
Forfatter og sosiolog Kjetil Rolness sammenlignet næringen med NSB. Etter hans mening hjalp det ikke at NSB vedtok et godt omdømme når togene aldri kom. På samme måten kunne ikke sjømatnæringen vedta et godt omdømme når lusa ødela laksen og elendig kvalitet ødela torskeryktet. Det var kun handling som ville føre til endring, mente han.
På mange måter virker det som om bransjen ikke har kommet et eneste skritt videre. Å stikke hodet i sanden er fremdeles den viktigste måten å håndtere problemene på.
Derfor har Geelmuyden helt rett når han mener norsk sjømatnæring må begynne å oppføre seg som Marit Bjørgen. Verken hun eller andre idrettshelter stikker av fra problemene. De bruker ikke unnskyldninger når det går skeis, de tar ansvar for egne nedturer. Sjømatnæringen må begynne å oppføre seg som de heltene de er. Næringen har ingenting å skamme seg over, men de må åpne seg opp og snakke om det som også er vondt.
Begynn derfor å snakke med folk, ikke til oss borgere. Fortelle de gode historiene, og stikk ikke av fra problemene. Begynn med å ta telefonen når borgerne ringer. Da er man allerede et godt stykke på vei.
