Tirsdag og onsdag denne uken ble Sjømatdagene på Hell arrangert av Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL). Organisasjonen har i løpet av de siste årene klart å bygge opp samlingen fra å være laksedager til å bli sjømatdager. Det har resultert i at de to dagene på Hell har vært en obligatorisk møteplass for hele næringen. Men dersom ikke NSL skjerper seg, er jeg redd de er i ferd med å utradere Sjømatdagene som viktig møteplass.
Det er de to brødrene Frode og Svein Reppe som har bygget opp Sjømatdagene. De har lykkes å forene hele norsk sjømatnæring. Klimaks var på mange måter konferansen i fjor, i 2017. Det viste seg igjen med at aktører fra hele spekteret av næringen var til stede. Hele det fiskeripolitiske miljøet kom, og til og med lederen hos konkurrenten Sjømat Norge, Geir-Ove Ystmark, hadde innsett at han måtte reise til Hell.
For det var på på Sjømatdagene et nytt sjømatår startet. Det var her debattene om ny teknologi, forskning, produksjonsutvikling, fremtiden og konfliktene ble holdt. Om du var kystfisker, ringnotfisker, oppdretter, industrisjef eller fiskeripolitiker spilte ingen rolle – for de to dagene på Hell ga økt kunnskap, mer viten og nyttig informasjon. Resultatet ble også at antall aktører økte fra år til år. Det toppet seg i fjor med rundt 500 deltakere.
Med tanke på den stormen NSL har vært igjennom det siste året er det kanskje ikke overraskende at det har vært vanskelig å følge opp suksessen. Årets konferansen ble også en nedtur. Programmet bar mer preg av å være uinteressante laksedager, enn offensive og spennende sjømatdager. Kanskje var det også årsaken til at antall deltakere var redusert med rundt 30 prosent til om lag 350 personer. I år så jeg ingen kystfisker på Hell. Ingen ringnotfisker heller. Ingen rikspolitikere for den del heller, foruten en fiskeriminister som hadde en to timers lang gjesteopptreden før han stakk tilbake til Oslo.
Nå spør du deg kanskje hvorfor vi skriver dette. Fiskeribladet og IntraFish deler tross alt ut Årets navn i Norsk sjømatnæring under middagen på Hell. Å skrive kritisk mot sjømatdagene er jo nesten som å skyte seg selv i foten, tenker du. Kanskje har du rett, men disse ordene skrives kun som et godt råd til den nye NSL-ledelsen. For skal ikke Sjømatdagene dø ut, må arrangøren skjerpe seg. Når vi samtidig vet hva deltagelsen på Hell koster, så bør vi kunne forvente mer enn det vi fikk denne uken.
Skal ikke Sjømatdagene dø ut, må arrangøren skjerpe seg.
I dagens sjømat-Norge florerer det av møteplasser, og vi kan gå tørrskodd fra konferanse til konferanse. Det kan ses igjen med ny havbruksdag i Bergen to dager etter Hell, og NASF-konferansen om 1,5 måned. Samtidig har det vært flere seminarer og samlinger i Tromsø og Ålesund de siste to ukene. Alle har det felles at de konkurrerer om de samme deltakerne som Sjømatdagene på Hell. Når tilbudet er så variert, nytter det ikke å komme med et halvgodt program.
For det var lite nytt som kom frem på Hell. Vi som følger sjømatnæringen hadde hørt mer eller mindre alt før. Det gjaldt sikkert for alle de andre som var på Hell også.
Undertegnede husker best da fiskesjefen i Norgesgruppen for noen år siden snakket om sjømat-trender i Norge. Og da Innovasjon Norge-direktøren i Italia skjøt mot en tradisjonell klippfisknæring som ikke evnet å fornye seg, eller da sjeføkonom Frank Jullum kom med spådommer om norsk økonomi. Eller for del da Hans Geelmuyden fikk opp temperaturen med å trampe i klaveret om næringens omdømme. Samtidig husker jeg et program som speilet hele næringen. På Hell fikk vi nyttig påfyll – enten en drev med hvitfisk, laks, salg, markedsføring eller trender. Skal Sjømatdagene på Hell overleve må de finne tilbake til denne suksessformelen. Og, forresten NSL, spar oss for middelmådige komikere som dere finner gratis på hjørnet. Det blir bare pinlig.
NB! Vi vil gjerne dele ut sjømatprisen vår på Hell neste år også. Men da må dere sørge for at deltakerne finner det verdifullt å delta. For uten deltakere, ingen konferanse.
