Den norske torsketrålflåten leverer nesten 90 prosent av torsken fryst. Det meste av fisken går derfor uforedlet ut av landet, til foredling i land som Kina, Polen eller Litauen. I tillegg går det en del fryst fisk til klippfiskproduksjon.

Kan bidra til økte landinger

Men nå jobber kommuner i Nordland, Troms og Finnmark, samt de to nordligste fylkeskommunene, med forslag til endringer i «leveringspliktforskriften». På oppdrag fra forslagsstillerne har Nofima vurdert hvilke konsekvenser disse tiltakene vil kunne ha.

Hovedkonklusjonene er at alle tre ordningene kan bidra til økte landinger av fersk fisk til landindustrien, og bidra til helårlige arbeidsplasser og økt bosetting i flere kystsamfunn. Men gevinstene kommer selvfølgelig ikke gratis, og forslagene vil derfor også møte motstand.

La oss først se raskt på de tre forslagene, og de viktigste konsekvensene:

  • En ferskfiskordning for trålflåten kan bidra til at mer ferskt råstoff landes og foredles. Forslaget innebærer at en andel av de leveringspliktige trålernes kvoter settes av til en ordning hvor de som leverer torsken fersk får en kvotebonus. Forslaget vil innebære økte fangstkostnader for flåten, ettersom ferskfisklandinger krever flere og kortere turer, men vil kunne gi både mer foredling og mer helårlig produksjon.
  • En ny utbudspris for trålråstoff basert på den minstepris som alle andre fiskere står ovenfor. Det innebærer at utbudsprisen starter lavere, slik at bedriftene i tilgodesette områder får større mulighet til å kjøpe råstoffet. I dag er utbudsprisen basert på salg av tilvarende råstoff siste 14 dager. Denne prisen er betydelig høyere enn pris på fisk fra kystflåten. Forslaget vil kunne gi mer foredling, men vil gi lavere lønnsomhet til flåten og kan gi lavere lott til trålfiskerne.
  • Fleksibilitet i avregningen av bearbeidingsplikten vil redusere risikoen ved kjøp av bearbeidingspliktig råstoff, og vil dermed øke sannsynligheten for at fiskeindustribedrifter kjøper dette råstoffet. Dette vil også kunne bidra til mer foredling.

Leveringsplikten, en het potet

Alle forslagene vil etter Nofimas vurdering kunne bidra til økt foredling, gjennom bedre tilgang til råstoff i andre halvår. I Norge er det slik at mesteparten av torsken som kystflåten fisker, fanges i første halvår på grunn av torskens vandringsmønster.

Forslagene kan dermed føre til mer helårlig sysselsetting, og bidra positivt til bosetting i noen av de tilgodesette samfunnene.

Leveringsplikten har vært en het fiskeripolitisk potet siden tidlig 1990-tall. Utgangspunktet var greit: trålerne skulle forsyne fiskeindustrien med helårlige landinger. Men koblingen mellom flåte og industri har over tid blitt svakere.

Industrien vil heller ha dagsferskt råstoff fra kystflåten enn 3–4 dager gammelt trålråstoff. Trålerne får større fortjeneste av å betjene utenlandsk fiskeindustri, som har mye lavere kostnadsnivå og dermed høyere betalingsvilje enn den norske.

Men har trålerne dermed utspilt sin rolle for industrien? Nei, ikke nødvendigvis: Trålerne kan fortsatt spille en viktig rolle for industrien i Nord-Norge, gjennom å levere fersk fisk i andre halvår, når store deler av kystflåten for lengst har gjort seg ferdig med sine kvoter. Det er også spennende å se om trålerne vil ta i bruk ny teknologi for å kunne levere levende fisk, og dermed enda bedre kvalitet enn kystflåten.

Politisk gjennomførbart?

Forslagene fra ordførerne er altså både mulige og praktisk gjennomførbare. Om de er politisk gjennomførbare, det gjenstår å se. Disse forslagene vil føre til motstand fra både trålrederier og fiskernes organisasjoner. Lavere lønnsomhet for trålerne vil gjøre at lotten til trålfiskerne blir mindre.

Samtidig vil trålrederiene med rette påpeke at dette forslaget sprer usikkerhet om rammebetingelsene. Men så lenge det er knyttet vilkår til trålkonsesjonene, vil det også være knyttet forventninger til utøvelsen av fisket. Og når forventningene ikke blir møtt, blir også ordningens legitimitet utfordret.

Dette dilemmaet ser ut til å ha to typer løsninger som kan være varige og stabile: På den ene siden kan man få til et landingsmønster som gjør fiskeindustri og lokalsamfunn fornøyde, eller så må man få til løsninger som gjør at leveringspliktene kan oppheves. Begge deler vil koste noe for trålflåten.