I sommer har Noah kjørt en kampanje mot norsk hvalfangst. Dette leserinnlegget svarer på Noahs påstander om hvalfangst som ble omtalt i en artikkel i forrige uke.
Mange land driver hvalfangst
Noah hevder at bare Island, Japan og Norge driver hvalfangst. Det er ikke riktig.
USA, Russland, Danmark (Grønland) og Saint Vincent får sine kvoter fastsatt av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen, IWC. Island, Japan og Norge setter sine kvoter basert på et regelverk utviklet av IWCs Vitenskapskomité. I tillegg drives det regulert hvalfangst i Canada og uregulert fangst i Indonesia og flere vestafrikanske land.
I alle landene som er nevnt ovenfor går hvalkjøttet til konsum. Også i flere søramerikanske land drives uregulert hvalfangst der kjøtt og spekk hovedsakelig benyttes som agn i annet fiske.
All regulert hvalfangst som forvaltes av regelverk utviklet av IWCs Vitenskapskomité, er bærekraftig. Det vil si at en høster av bestandenes produksjon uten å høste bestandene ned. Russernes fangst av gråhval og amerikanernes fangst av grønlandshval er eksempler på at en kan drive fangst på en bestand samtidig som en bygger bestanden opp igjen etter den industrielle hvalfangsten i det nittende og tyvende århundret.
Den norske vågehvalbestanden har aldri vært kraftig nedfanget og kvotene som settes er om lag 1 prosent av bestandsstørrelsen og den faktiske fangsten er om lag 0,5 prosent av bestanden. Vi høster av bestandens produksjon. Det er som å leve av renten uten å tære på kapitalen.
Hvalenes rolle i økosystemet
Noah hevder at hvalene er viktige for havets karbonfangst. Med sin avføring bringer hvalene næringsstoffer opp i den delen av vannsøylen som er påvirket av sollys. På den måten bidrar de til å øke algeproduksjonen og dermed økosystemets totale produksjon og karbonfangst. Dette betyr nok en del for algeproduksjonen i Sørishavet, men er neglisjerbar i våre områder. Men i Sørishavet drives det ikke hvalfangst nå og i våre områder reduseres ikke bestanden av fangsten. Dagens hvalfangst har derfor ingen effekt på havets evne til karbonfangst.
I våre farvann lever vågehvalen av fisk og pelagiske krepsdyr. Vågehvalens rolle i økosystemet er derfor mer som en konkurrent til våre fiskerier, men heller ikke her spiller fangsten noen vesentlig rolle fordi den ikke virker bestandsregulerende.
Fanger flest hunner
Noah hevder at to tredjedeler av hvalene som fanges er hunner og at mange av dem er drektige. Dette er riktig. Men den matematiske modellen som IWCs Vitenskapskomité har utviklet for å beregne kvoter korrigerer for dette. Sammensetningen av fangsten har derfor ingenting å si for utviklingen i bestanden.
Men dersom det hadde blitt fanget like mange hanner som hunner ville kvoten vært større. Dersom kvoten hadde vært begrensende for fangsten, ville det derfor vært i fangernes egen interesse å øke andelen av hanner i fangsten. Dette kan gjøres med valg av fangstområde og når i sesongen en velger å fangste.
God nok avlivningsmetode?
Noah påstår at 1 av 5 hvaler som blir skutt med granatharpun lider i lang tid – opp mot 25 minutter. Det er imidlertid gjort en grundig undersøkelse av hvordan granatharpunen virker. Avlivning av hele 271 hvaler ble registrert, der 82 prosent døde momentant som vil si uten smerter. En av de 271 hvalene ble skadeskutt og det tok mellom 20 og 25 minutter før den ble avlivet. Dette utgjør bare 0,37 prosent av de avlivede hvalene. Gjennomsnittlig tid fra påskyting til død for alle hvalene, inklusive den skadeskutte, var på 1 minutt. Dette er veldig gode tall sammenlignet med for eksempel storviltjakt.
Før ble vågehval fanget med kaldharpun. Det vil si at hvalene ble først krøket for så å bli avlivet. Granatharpunen betyr at hvalene krøkes og avlives i samme operasjon og er et mye bedre prinsipp ut fra et dyrevelferdsperspektiv. Det var Doktor Egil Ole Øen som utviklet denne granatharpunen som er beregnet på vågehval. Norge har høstet mage lovord over lang tid i IWC for dette utviklingsarbeidet og vi har nå et av verdens beste avlivningsmetoder for hval. Doktor Øen har også fungert som rådgiver for avlivningsmetodikk i amerikanernes hvalfangst.
Bestandsutvikling
Under henvisning til den statlige Vitenskapskomiteen hevder Noah at Norge egentlig ikke vet hvordan det står til med vågehvalbestanden. Her er det vanskelig å skjønne hva Noah sikter til. Dersom det er IWCs Vitenskapskomité det siktes til, har denne komiteen nettopp godkjent et nytt bestandsestimat på 150.000 vågehval i de områdene som dekkes av norske hvaltellinger og det norske hvaltelleprogrammet høster ros for sitt grundige arbeid som har pågått i flere tiår.
Dersom det siktes til det norske Sjøpattedyrutvalget som jeg leder, har dette utvalget hvert år gitt råd om kvoter basert på telleresultatene og IWCs regelverk. Ikke i noen sammenheng har det blitt reist tvil om bestandssituasjonen, tellingene eller forvaltningen av vågehval. Den nordøstatlantiske vågehvalbestanden og den norske hvalfangsten er et eksempel på at det går an å føre grundig regnskap med bestanden og drive en velregulert, bærekraftig høsting uten å tære på bestanden.
Bærekraftig høsting
Den norske fangsten av vågehval er en bærekraftig høsting av bestandens produksjon. Avlivningsmetoden er god og internasjonalt akseptert. Dyrene lever fritt i sitt naturlige miljø inntil de blir fanget. Sammenlignet med annen kjøttproduksjon har hvalfangsten et lavt karbonutslipp. Det er ikke bruk av energikrevende kunstgjødsel og det er ingen problemstillinger knyttet til dyr i fangenskap. Og produktet som går til konsum, er helsebringende på grunn av sin ideelle sammensetning av fettsyrer.
