Han mener at eksportmeldingen 2021 tegner et bilde av en dyster situasjon, og at vi trenger en helt annen kurs for eksportretta næringer. Dette begrunnes med at vi taper markedsandeler sammenlignet med andre land.
Postulatet åtte tapte år harmonerer ikke med virkeligheten.
Den lave andelen kan i noen grad forklares med at norsk offentlig sektor utgjør en stor del av BNP, delvis finansiert av Oljefondet. Dette står å lese i eksportmeldingen, men det er behendig utelatt i innlegget til Kjølmoen.
Høy vekst
Ser vi på utviklingen i eksportnæringene over tid, er sjømatnæringen den næringen som har opplevd høyest vekst, med en eksportvekst på i overkant av 90 prosent siden 2010.
Den høye veksten i sjømatnæringen er i hovedsak drevet av en oppgang i prisene norske produsenter kan ta på de globale markedene. Selv om veksten har vært på i overkant av 90 prosent, har volumet av sjømaten kun vokst med i underkant av 30 prosent. Sjømatnæringen har hatt den høyeste vekstraten siden 2010.
Det kan være flere grunner til at Norge eksporterer relativt lite i en europeisk kontekst. Flere av disse kan ses som resultat av at Norge er en petroleumsnasjon.
På den ene side har ingen næringer like høy eksport per sysselsatt som petroleumsproduksjonen Samtidig bidrar lønnsomheten til at den tiltrekker seg arbeidskraft og kapital. Tilstedeværelsen av en stor olje- og gassnæring gir mye verdiskaping og høy eksport. Samtidig medfører det også at andre næringer får relativt sett mindre arbeidskraft og kapital.
Relativ pris på arbeidskraft
At arbeidskraft og kapital tilflyter olje- og gassnæringen, er ikke et problem isolert sett, siden næringen er høyproduktiv. Men det kan bidra til å redusere tilflyt av arbeidskraft og kapital til andre næringer sammenlignet med en situasjon hvor Norge ikke hadde denne næringen.
Norge har et høyt lønnsnivå, noe som bidrar til å gjøre norske eksportører mindre konkurransedyktige. Et viktig aspekt ved lønnsnivået i Norge er at den relative prisen på norsk arbeidskraft faller med utdanningsnivå. Mens den typiske industriarbeider i Norge har høyere lønn enn i de fleste av våre handelspartnere, er lønnsnivået for høyt utdannet arbeidskraft mer lik.
Norge er i dag en av verdens fremste fiskeri- og havbruksnasjoner. Næringen har alltid vært en viktig arbeidsgiver, og en viktig eksportnæring. Hvis man ser på utviklingen i et mer kortsiktig perspektiv, har sjømatnæringen i senere år blitt en viktig driver for den samlede eksporten og for norsk verdiskaping.
Norge har utviklet en komplett og moderne verdikjede innen sjømat. For å forstå viktigheten av den norske sjømatnæringen er det avgjørende å vite at norske aktører er verdensledende, fra leverandørleddet som produserer brønnbåter, fartøy og utstyr, gjennom oppdrettsnæringen og til et innovativt og moderne slakteri- og industriledd. Dette har vært med på å sikre at næringen har blitt så viktig for norsk eksport og verdiskaping i de seneste år.
Verdi vs. volum
Siden år 2000 er sjømatnæringen den av rapportens næringer som har hatt den største prosentvise vekst, med en eksportvekst på over 200 prosent.
Den raske utviklingstakten betyr at sjømatnæringen alene har stått for hver femte krone i eksportvekst siden årtusenskiftet. Eksportveksten har i høy grad vært drevet av en oppgang i prisene i de globale markedene.
Den samlede verdien av eksportert sjømat har vokst med nesten 200 prosent siden 2007. Eksportvolumet av sjømat derimot har bare vokst med 29 prosent.
I tillegg til å være en av de raskest voksende og største eksportnæringene, utmerker sjømatnæringen seg også ved å være en av de mest lønnsomme. Driftsmarginen har ligget mellom 22 og 30 prosent for akvakultur og rundt 50 prosent i fiske og fangst i de siste årene.
Naturlig grense
Sjømatnæringen utmerker seg som den næringen ved siden av landbruk med størst andel av sysselsetting utenfor sentrale strøk. Sjømatnæringen har også sterkest relativ tilstedeværelse i rurale kommuner av alle de høyproduktive næringene. Næringens distriktsindeks er over fire ganger så høy som for neste næring på listen.
Veksttakten vil kunne avta noe fordi det er en naturlig grense på det som kan produseres. Mengden villfanget fisk som kan høstes, styres av kvoter som i fastsettes etter internasjonale forhandlinger. De viktigste norske fiskeriene har høy utnyttelsesgrad, og det er lite rom for en volumøkning fra villfisknæringen.
Produksjonen av oppdrettsfisk skjer i havet, og fordi oppdrett har et miljømessig avtrykk, er tildelingen av nye konsesjoner begrenset. Vi kan øke kapasiteten ved landbasert oppdrett, men det vil øke risikoen for at produksjon flyttes nærmere markeder og at Norge må konkurrere med lavkostland som eksempelvis Kina om salg av rødfisk i Asia.
Åtte tapte år … jommen sa jeg smør!
