Over hele verden raseres viktige leveområder raskt, og arter forsvinner i en takt vi ikke har sett siden forrige store masseutryddelse da dinosaurene forsvant. Også her hjemme øker det menneskelige presset på våre hav- og kystområder.
For tjue år siden vedtok Stortinget hvilke områder langs kysten og til havs som skal vernes. I 2010 forpliktet også Norge seg til å verne ti prosent havnatur innen 2020. På tross av dette har Norge bare vernet 0,5 prosent av norske hav- og kystområder. Norge sitter altså med en haug av Paper Parks.
Paper Parks oppstår når vernet i hovedsak skåner næringsinteresser eller private interesser mer enn naturmangfoldet. Og det er det som skjer i norske verneprosesser. Hurdalsplattformen sier at natur og klima skal ramme inn all politikk, da har regjeringen en formidabel jobb foran seg.
Til samme tid er målsettingen å femdoble oppdrettsnæringen- og gruveselskaper står i kø for å dumpe avfall i nasjonale laksefjorder, og det gratis!
Ved at den norske stat støtter gruveselskapene i dumping av gruveavfall i norske fjorder blir gruveselskapene favorisert (begunstiget). Alle forstår at gruveselskapene blir subsidiert med enorme beløp når de får grønt lys av den norske stat til å dumpe millioner av tonn mikset gruveavfall rett ut i fjordene.
Statsstøtte er kun ment for å kompensere for skader forårsaket av naturkatastrofer eller andre eksepsjonelle hendelser. Forretningsbasert gruvevirksomhet som mottar støtte fra den norske staten til å dumpe gruveavfall i norske fjorder, er i strid med EØS-avtalens artikkel 61 (statsstøtte).
Verken oppdrettsnæringen eller gruveselskapene betaler grunnrente (ressursrente) for å utnytte vår felles natur. Naturressursene eies av det norske folk- og hovedtyngden av grunnrenten (ressursrenten) skal tilfalle det norske folket.
Oppdrettsnæringen og gruveselskapene raner dermed det norske folk med politisk velsignelse. Nå er det slik at også oppdrettsnæringens praksis er svært skadelig for vannmiljøet. Det eneste riktige er å få oppdrettsnæringen inn i lukkede anlegg.
På den måten blir vannmiljøet skjermet for påvirkning fra urenset kloakk tilsvarende millioner av mennesker, mikset avfall, tap av fosfor, rømninger, lakselus, virus og bakterier.
Gruveselskapene gruer seg nok for å bli nektet å dumpe gruveavfall i norske fjorder, for gruveselskapene vet så inderlig vel at på land venter en rekke svært strenge- og meget godt innarbeide direktiver, lover og forskrifter.
Det er stor kostnadsforskjell på å dumpe mikset farlig avfall i sjøen «feie det under teppet» enn å måtte etablere deponier på land- og som må reguleres så lenge deponiet eksisterer.
Norge er formelt og materielt forpliktet til å følge EØS-avtalens rettsakter. 2000/60/EF – Vanndirektivet, 1999/31/EF – Deponidirektivet og 2008/98/EF – Avfallsdirektivet er sentrale direktiv.
Retningsvalget er tydelig gjennom ordet «sirkulærøkonomi» som består av reduksjon av råvareforbruk, mindre utslipp, resirkulering, gjenbruk, mindre forbruk, mindre energibruk, mindre avfall og færre deponi.
Deponier skal ikke bare ligge der, målet er å redusere deponiet ved å anvende sirkulærøkonomi kontinuerlig i tråd med teknologisk utvikling, slikt er umulig for et sjødeponi på flere hundre meters dyp.
Forrige regjering hoppet bukk over direktiver, forordninger, konvensjoner og nasjonalt lovverk. Sirkulærøkonomi og taksonomi ble tydeligvis også glemt. Hva vil den sittende regjering? Vanndirektivet er tydelig: Myndighetenes tiltak og/eller tillatelser kan kun resultere i bedret tilstand i vannkvaliteten, og ikke forverrer den.
Artikkel 1 angir nasjonalstatens handlingsrom når denne skal treffe vedtak med virkning for vannbehandling og – kvalitet nasjonalt. Direktivet – når det vedtas nasjonalt – «setter strek» på den måten at all degradering og forverring som har funnet sted til og med år 2000 skal gradvis opphøre.
Det vil si at tiltak som heretter igangsettes og som direkte eller indirekte influerer på kystvannet, skal utelukkende forbedre vannmiljøet. Utslipp som pågår skal opphøre eller utfases. Arbeid, forhold eller tiltak som forverrer vannmiljøet, skal ikke kunne fortsette, langt mindre igangsettes.
Dermed har jeg nok en gang bevist at et såkalt gruve-sjødeponi ikke kan tillates og oppdrettsnæringen må inn i lukkede anlegg.
