I gamle dager, både i ordentlig gamle dager, men også «ikke i fjor». Da var det slik at ungdom som ikke trivdes så godt på skolen, kunne finne sin vei ut på sjøen eller på mottakene langs kysten vår.

Helene Kristoffersen, Sjømatbedriftene Foto: Kjersit Sandvik

En krevende skolegang

Derfra bygde de seg opp – for mange innebar dette både blod, svette og tårer. I voksen alder kunne de se tilbake på et langt, aktivt liv og har gjerne hjem, familie og det de ellers trenger.

Etter hvert som jeg ble eldre, noe som er enda tydeligere i dag, så er situasjonen en del annerledes: Folk vil på sjøen og de går årevis på skole for å ha papirer, kunnskap og dokumentasjon på plass.

De ledige lærlingplassene som finnes, er det mer kamp om og det er i mindre grad slik at man får innpass på båt, når man ikke takler skolen like godt. Vi har altså gått fra en situasjon hvor fiskere ble sett på som skolesvake arbeidsfolk, til en krevende skolegang med rift om lærlingplasser.

Dette gjelder nok i stor grad om bord på fartøy og ikke like mye på land og på mottakene. Det er derfor naturlig å knytte dette opp mot lønnsomheten. Den lønnsomheten som er i fiskeriene, men som ikke er å finne på samme måten på land.

Liten interesse

Da grensene ble stengt i forbindelse med pandemien og samfunnskritisk og søknadsbasert innslipp av utenlandsk arbeidskraft var over oss, kom debatten også. Særlig landindustrien fikk seg en støyt. Selv om lønna og arbeidsforhold til arbeideren på mottaket ikke lenger er en het potet i samfunnsdebatten og den heller ikke var et stridsspørsmål i valgkampen, har nok en del av overskriftene festet seg ved de som bidro inn mot debatten.

Alt henger sammen, også hva landindustrien kan tilby sine arbeidstagere, har sammenheng med annet som skjer i næringen.

Min erfaring er at til de landbaserte stillingene knyttet til hvitfiskindustrien i dag, er det liten interesse blant folk flest. Dette selvsagt foruten når kommentarfeltene åpnes og overskriften forteller «alt», som i en overskrift i Fiskeribladet: «Påstander om dårlige lønns- og arbeidsforhold kan gjøre rekruttering til fiskeindustrien vanskeligere.»

Fra mottakene, til produksjonslokalene, til grossistene og sjømathandlerne. De trenger arbeidskraft, men sliter med å finne god arbeidskraft som har en interesse for faget også i fremtiden, videre utover å skaffe seg lommepenger i forbindelse med ferieavvikling.

Grunnleggende innsikt mangler

Vårt utdanningssystem bidrar dessverre heller ikke til å vekke en glød eller interesse hos de som er usikre på hva de skal gjøre fremover. Jeg vil gjerne vite hva slags utdanningsløp man skal velge seg dersom man skal jobbe på for eksempel gulvet på et fiskemottak?

Dessverre er tilbakemeldingen fra flere aktører at de som kommer inn, ikke har en tøddel innsikt i hva det vil si å behandle mat. Enda mindre hva det vil si å behandle sjømat. Man har alle et ansvar sånn sett, det gjelder selvsagt også for aktørene selv som skal ha inn arbeidskraft.

Men jeg tenker at når du for eksempel skal utdanne deg til kokk, eller ferskvaremedarbeider, så bør en forutsetning være at læreren din kan filetere en torsk eller åpne en østers. Om du bor kystnært og rett til, finner du muligens en linje som tilbyr fiske og fangst eller lignende.

I senere tid har jeg forstått det som at også studieplassene der er det rift om.

Det er mye å lære for en som skal starte i ny jobb. Kanskje en grunnleggende innsikt i sjømat og behandling av den er et sted å starte?

For en sjømatnasjon som vi er, mener jeg det er en skam at man både bokstavelig og billedlig talt ikke i større grad får dette inn med morsmelka.