De store uforklarte illevarslende avvik mellom landet og eksportert kvanta som påvist tidligere stiller dagens ressurskontrollen i et tvilsomt lys. Ressurskontroll er også ferskvare. Det må jobbes med der og da, hver dag hele året, både forebyggende og operativt avdekkende.

Det er mye bra i NOU nr. 21 «Fremtidens ressurskontroll» Den har lite nytt i seg, men gir gode beskrivelser innen mandatet. Det lå imidlertid allerede i mandatet til utvalget at dette ikke kunne bli noe særlig revolusjonerende. Det sørget Nærings- og fiskeridepartementet for.

Første setning i mandatet: Viktige kriterier for framtidens ressurskontroll er at den er formåls- og kostnadseffektiv. Det skulle vel ikke koste en krone. Teknologien skal nå løse alt. Men det koster jo mye det og. Det gjaldt å holde folket engasjert og vise en slags handlekraft. Så langt er det bare blitt prat og prat igjen.

Det passet jo også godt å bemanne utvalget med ellers utmerkede personer som stort sett aldri har vært på en båt, kai, mottaksanlegg og i hvertfall ikke i en kontrollsituasjon. Det operative nivå ble holdt på armlengders avstand. Så ble det vel ressursavdelingen ved kontrollsjefen og hans stab av jurister som fikk «føre pennen» og forme dette dit de ville. Da ble det mye av det samme. Mer regler. Ikke mer avskrekkende kontroll. Den operative ledelse og gjennomføring av kontrollen er lite behandlet og egentlig helt fraværende.

Resultatet er foreløpig dessverre blitt nokså puslete. Et tiltak for enda mer dokumentasjon i verdikjeden. Bedre er det med elektronisk rapportering på vektene. Det kan skape problemer for vektjuks som er det viktigste enkeltpunkt for ressurskontrollen, i Norge som andre land. Det er også akilleshælen for enhver fiskeribedrift. Det er der en lettest kan påvirke en positiv effekt på bunnlinjen. Det vil koste mye det og. Med den IT kraften Fiskeridirektoratet er utstyrt med vil dette ikke være mulig uten store ekstra bevillinger.

Det er ikke mangel på regler, men kontrollutførelse for å avdekke. Ikke uventet så flyttes fokus over på regler så slipper en den ubehagelige selvransakelse. Hvordan gjør en jobben. Det er mangelen av regler som er feil liksom. Men hvor mange saker er ikke rapportert som det ikke blir noe av. Der ligger en stor utfordring.

Det viktigste for ressurskontrollen er å sikre kontroll på uttaket. Det er en bærebjelke for at forskerne kan etablere gode vurderinger av tillatt uttak (TAC). Det er imidlertid hevet over tvil at norsk ressurskontroll ikke matcher det enorme omfang av leveranser. Det er en total ubalanse mellom kontrolltilstedeværelse og omfang av landinger hos den fortsatt betydelige mengde enkeltmottak langs kysten.

Så hvem er det som har bestemt at Norge ikke kan ha bedre kontrollfrekvens enn på totalt rundt ca 2 prosent? Utfra hvilken virkelighetsoppfatning og analyse? Hvorfor vil man ikke dimensjonere ressurskontrollen etter en analyse av trusselen? Hva er trusselen? Når en ganske velfundert nasjonal nasjonalavstemning utført av kompetente forskere ikke synes å tas på alvor hverken hos politikere eller forvaltning så er det totalt avslørende.

Det er nettopp den avstemningen som viser trusselens størrelse og som skulle vært førende for dimensjonering av kvotekontroll innsatsen ved landing. Slik tenkes det på andre samfunns områder. Hvorfor ikke i fiskerinæringen? Er det ikke så viktig allikevel? Ett er i hvert fall sikkert – det er fiskerne med kvoterettigheter som burde gå på barrikadene for best mulig ressurskontroll. For å få tatt de som ødelegger for felleskapet og påfører dem nye rapporteringer.

Det er vel blitt typisk norsk at alle skal «straffes» med nye lover og regler når noen enkelte blir tatt for overtredelser. Da skal dører lukkes og myndighetene pålegger alle nye forebyggende regler og rapporteringer. Resultat - mer byråkrati. Så har vi løst problemet, men for hvem? Ressursen, politikerne, fiskeriforvaltningen, den lovlydige fiskeren? Hva vet vi egentlig om bruken av de data Fiskeridirektoratet allerede i dag innhenter/ kan innhente? Blir de faktisk brukt? En må ikke pøse på med dokumentasjonskrav som i liten grad blir benyttet.

Elektronisk vektkontroll er muligens et bra tiltak. Det samme vurderte lotteritilsynet i sin tid men gikk allikevel ikke for det. All teknikk kan manipuleres slik mange vektesaker gjennom de siste ti-årene har påvist. Da erfarte Fiskeridirektoratet i sin tid at etter to års kamp for innføring av vekter ved pelagiske mottak så var alle plutselig såre fornøyd bare etter et halvt års drift av vektene. Det var da en begynte å forstå at installasjonene ble manipulert. De ble rene hvitvaskingsmaskiner og fiskerne var «satt sjakk matt». Så ble det en del saker og en opplevde at en representant for fiskerinæringen på et møte hos Fiskeridirektøren beklaget seg over innføring av disse knallharde politimetoder som Fiskeridirektoratet hadde innført. Ja det skulle bare mangle. Endelig i fiskerinæringen som overfor andre næringer.

Det er tre tiltak som positivt kan føre til bedre faktisk kontroll:

1. En betydelig større (etterretningsstyrt) tilstedeværelse. Kontrollfrekvensen må kraftig opp – til alle døgnets tider.

2. Innføring av tredjepartveier/ Offentlig måler og veier funksjon under Justervesenet som faktisk passer på at vektene blir brukt riktig innen pelagisk industri og evt. senere også hvitfisk mottak. Dette sikrer best like konkurransevilkår og kan ta bort behov for elektronisk overvåking. Det vil koste noe, men vil lønne seg for samfunnet.

Disproporsjoner i offentlig forvaltning er av og til å undres over. Når en sauebonde skal levere til slakteri så stiller det opp en person fra Kjøttkontrollen og en fra Mattilsynet – ved en omsetning på kr. 9.850,-. Hver gang. Hele sesongen. Der det imidlertid landes felleskapsverdier for milliarder er det offentlige knapt til stede. Pussig?

3. En helt annen satsning på operativ fiskerietterretning som grunnlag for analyser og operativ inngripen.

Det høres forlydender om at det er stadig mindre tilstedeværelse av inspektører i felten. En sterkere satsning på «compliance-bydesign»-arkitektur etter mal fra skatteetaten, pkt. 4.2.3 i Nou nr. 21 kan bidra til en effektivisering av ressurskontrollen ved at myndighetene kan føre bedre kontroll med flere aktører med (antatt) færre ressurser. Det er nok inspirasjonen. Den er ikke dum. Belønningen er «færre ressurser», men blir det virkelig mindre veloverveid krim av det? Neppe.

Så slutter NOU-en følgende:

Fra Nou nr. 21 pkt. 7.2.1

Det totale antall årsverk som jobber med ressurskontroll har blitt redusert de siste årene. Årsaken til det er at Fiskeridirektoratet innenfor samme totalramme har økt tilsynsinnsatsen og saksbehandlingskapasiteten mot havbruksnæringen, i tråd med den store veksten i havbruksnæringen og politiske føringer.

Reduksjonen innen ressurskontroll har først og fremst skjedd i antall inspektører og saksbehandlere på regionalt nivå. Dagens organisering av inspektørenes arbeidstid innebærer begrenset fleksibilitet til å arbeide utover normal arbeidstid og finansiering gjennom overtidsmidler. Kontroller gjennomføres derfor hovedsakelig innenfor normal arbeidstid og på hverdager.

Vekten av havbruksnæringen har rammet forvaltning og kontroll av det marine fisket. Det er ikke kompensert. Ikke skal aktørene heller bidra mer til fellesskapet (ressursrente/ skatter). Da blir det dårligere da. Uunngåelig.

Er vi på vei fra «nærkontrollen til fjernkontrollen eller heller kontorkontrollen»?

Det er grunn til å rope et varsko. Tilstedeværelse der det skjer med rett kompetanse og vilje er særdeles viktig. En må også passe seg for at organisasjonen blir for datastyrt og akademisk topptung? Faren for å velte helt kan være overhengende. Grunnfjellet må være inspektørkorpset og de må pleies ellers mister en bakke kontakten. Om ikke verktøyet er tilfredsstillende så går det allikevel utmerket godt å få til noe bare innsatsviljen er stor nok.

Og jeg undres….. hvorfor er det ikke foretatt en analyse og presentasjon av de mange tidligere vellykkede avdekkinger og saker. Hva var det som gav resultater? Er det helt uinteressant eller er det kanskje der nøkkelen til fremtiden har ligget hele tiden?

For å si noe fornuftig om fremtiden må en ha med seg historien. I Nou nr. 21 Fremtidens ressurskontroll er en viktig del av historien ikke behandlet. Da er man historie løs.