FN kan virke så langt unna, men er samtidig overalt. De ulike FN-organene gir arenaer for internasjonalt samarbeid mellom stater, og et system for å fremme og beskytte menneskerettigheter.
Ingen selvfølge
Gjennom FN har det internasjonale samfunnet arbeidet med matsystemer, matsikkerhet og ivaretakelse av våre bærekraftige mattradisjoner. Det betyr kort sagt at også urfolk og urfolkskunnskap hører hjemme i møter der statene fatter beslutninger som påvirker oss alle.
I august i 2021 deltok urfolk på FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), og temaet var nettopp matsystemer.
I de senere år har urfolk over hele verden brukt tid og krefter for å sette tradisjonell kunnskap, urfolks matsystemer og vår bærekraftige og egenartede matproduksjon på agendaen i FN.
Det er viktig fordi diskusjonene om matsystemer og matproduksjon er høyt på den internasjonale agendaen. Sunn, naturlig og bærekraftig mat er ikke en selvfølge for verden, og det er mye som påvirker nettopp politikken som føres i denne sammenheng.
Fremtidens generasjoner
Det er ca. 370 millioner urfolk i verden. De bor i 90 ulike land, og utgjør rundt 5000 urfolksgrupper. Urfolk tar vare på og forsvarer både miljø og menneskerettigheter. I urfolksområder er det biologiske mangfoldet best ivaretatt.
Det innebærer at i urfolksområder finner vi både frø, plante, dyre- og fiskearter som skal danne grunnlaget for framtidens generasjoner og for å fø verdens økende befolkning i tider der mat, energi, klima og vann ikke er goder man kan ta for gitt.
Urfolks matsystemer har vært bygget på naturen og i et samspill med det naturen har å gi. Urfolk anser seg selv som en del av naturen vi lever av. Vi hersker ikke over naturen, men respekterer den høyt og spiller i samsvar med dens spilleregler.
Kunnskapsbank
Siden tidenes morgen har urfolk bygget opp en kunnskapsbank over ressurser som vi lever av og med.
Denne kunnskapen kalles tradisjonell kunnskap, og mange av de moderne vitenskapelige nyvinningene skriver seg fra urfolks kunnskap om planter, naturmedisin og om ulike dyrearter. Quinoafrø er et eksempel.
I 2013 erklærte FN at det var det internasjonale quinoa-året. Frøene fra planten var opprinnelig en viktig del av kostholdet til inkafolket. Inkaene benyttet quinoa både i tradisjonelle seremonier, og som særlig næringsrik mat.
Spanjolene anså derimot planten å være en «hedensk kulturbærer» i konflikt med den katolske tro, og deres mål ble derfor å erstatte quinoaen ved å innføre bygg og hvete isteden. Det førte til en drastisk nedgang i quinoaproduksjonen.
Nå finnes det quinoa på eksklusive restauranter og blant helseinteresserte inngår dette frøet i kostholdet. Ja, jeg observerte en pakke i skapet mitt her om dagen, det blandes i frokostgrøt og kornblanding her i huset.
Å bekjempe sult og å sikre mat er viktige mål, men vi vet også at dette må skje bærekraftig. For å sikre dette er urfolkskunnskap og urfolks deltakelse i slike prosesser viktige og nødvendige.
Avskoging
Stordrift, industrialisering og effektivisering er også store utfordringer for urfolk. Ikke bare forsvinner klodens skoger i en rekordfart på grunn av avskoging. Tap av biologisk mangfold, arealinngrep og tap av jordsmonn, er blant de kritiske faktorer som ikke bare truer urfolk, men også naturen, balansen i naturen og vårt biologiske mangfold.
Tap av skog, verdens grønne lunger, er også blant de faktorer som bidrar til klimaendringene og den globale oppvarmingen.
Ofte er det urfolk som må bære konsekvensene av politiske strategier som ikke nødvendigvis bringer de globale utfordringer nærmere løsninger, men snarere skaper mer ubalanse og større utfordringen.
Grunnen til at dette skjer, er både komplisert og enkelt etter mitt syn. Ingen vil ta de nødvendige grep som innebærer steg i en annen retning enn det som har skapt problemene. Vi vil leve med alle de goder vi har tillatt oss de siste generasjoner og uten å måtte forsake noe.
Derfor må også urfolks kunnskap og det å ivareta urfolks matsystemer være helt sentral i disse diskusjonene.
Selvberging
Stordriftspolitikk fører oss inn i situasjoner hvor det å høste selv og å høste bærekraftig i kombinasjoner av ulik næringstilpasning, blir umulig. Dette er alvorlig for alle, ikke bare urfolk.
Her hjemme går diskusjonene om EAT og det å være selvberget. Matsikkerhet og selvforsyning er stadig et tema. Import og eksport av råvarer. Hva er sunt kosthold, og hvem har tilgang på dette?
Skal alle poteter dyrkes i Nederland eller er vi godt tjent med eget potetland? Eller potet og potet, noen dietter tillater ikke den runde karbohydrat klumpen som vi har overlevd på så lenge, enda denne planten også ble med oss fra conquistadorene.
Rundt oss tråles havet for det som kan tråles. «Sjarkromantikken er død» fikk jeg høre en gang på et møte lokalt. Oppdrett, arealbruk i fjordene og soyabasert fôr til oppdrettsfisk, dyr i fjøset og til og med reinen. Disse diskusjonene er jammen meg ikke langt unna oss og vårt liv.
Vi vil bli hørt
I FAO ble urfolk skuffet da statene ikke ville vektlegge innspill som kom fra urfolks delegasjoner fra hele verden. Det var skuffende, men arbeidet må videreføres. Derfor vil jeg jobbe videre for at urfolk skal ha en stemme i dette arbeidet også.
Vi forventer å kunne delta i disse prosesser. Vi er småbrukere, reineiere og fiskere. Vi må få tilgang til debattene og mulighet til å bli hørt når statene lager sine strategier.
Vår agenda er å ivareta menneskerettighetene, sikre at stordrift, industrialisering og arealinngrep ikke kaster folk på land. Dette medfører at vi ikke lenger kan leve av inntektsbringende fiske eller at vi ikke har mulighet til det.
