Det var tider det. For de lærde har talt: «nu er våre fugler borte». Noen har klart å bite seg fast enda. Vi har fuglevenner som spør om noe kan gjøres for å berge siste rest?

Sara Jakobsen Foto: Privat

Ordtaket sier, «en fremmed er en venn du ikke kjenner». Fint om vi kunne møtes der.

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg kan love at jeg har mye å dele med deg. Etter at vi har lagt bak oss et år med nedstenging og koronavirus, går vi enda oppreist. Selv om verden er snudd opp ned, klarer vi å «stå han av».

Anfrid Sara Jakobsen
  • 88 år gammel.
  • Vokste opp på Vikten i Flakstad kommune i Nordland og har bodd der i alle år.
  • Har 7 barn, hvor 2 av sønnene er fiskere. De er veldig interesserte i fiskeripolitikk og har selv kjent på konsekvensene av de nye «reglene».

Da synes jeg det er litt verre å tolerere vår fiskeripolitikk. Den snur i alle fall opp ned på noen og enhver.

Da min generasjon blomstret, fikk fiskerne dra på havet i ro og mak. Det var fred og ro i sinnet, ingen skulte på hverandre. Så steg en ny generasjon frem. De tok form, og en styring likesom. Nyere ideer enn de «gamlingene» hadde. Det ble mye tenkning. Høyere utdannelse måtte til. Det første «stuntet» var at maten skulle takes fra våre fugler langs kysten. Sloget som var deres sikreste matfat ble røvet fra dem. I form av «påfunn».

Vår sangstjerne fra Svolvær, synger så vakkert om «min sønn». Da har jeg lyst å gjøre det samme om min sønn. Men i en noe annen anledning. Kanskje generasjon nummer to etter min har allerede begynt. Når min sønn, og min søstersønn tar den lille sjarken og bakker seg ut i renna på Napp. Forbi Hårberget, forbi Strømøya, og ut mot Innersia for å drage fire stamper line. I påvente at fisken skulle komme. Røktet dem på like fot med Yttersia.

Min søstersønn fikk noe inn på øyet og måtte til Bodø med fly. Han ble oppringt samme dag med spørsmål om hvorfor de ikke var på havet, og ble truet med både inndragning av fangst, og bøter. Han måtte da forklare og stå til regnskap. Og hva kan det kalles? Stor freidighet.

De to guttene begynte i fiskebåt som 15–16 åringer. Er der rart om vi blir spørrende når et slikt regime får blomstre og få fotfeste i vårt lille Norge. Men aller mest i vårt vakre Lofoten. Her fikk de vokse opp ved elskovssengen til Lofottorsken. Som Han selv reide mellom Lofotklippene. Kan noen tenke at vi ønsker «inntrengere» velkommen? Når de selv ikke viser det minste snev av respekt eller ydmykhet.

Bare en liten historie: Da de to guttene lå på Innersia tidligere en dag kom skipet de kaller for kystvakta. Hvem sin båt er det? Hvem eier den båten? Hvem hyrer den? Er der fiskere om bord? Eller er de med og betaler? Jeg spør for jeg har lyst å vite. Som oftest drar kystvakta sin egen sjø, men denne gangen stopper den opp. Holder sikkert et «kråkting» om bord, før de slipper ut en liten båt med fire mann om bord. Jeg gjentar FIRE mann, som møter guttene med munnbind og det hele. Spør om de er friske? Ja vell!

Hva de delte der om bord, kan du få et telefonnummer å ringe for å høre. Når jeg får høre om dette blir jeg helt forsagt!

Vikten. Foto: Joachim Stenberg

Jeg kommer til å tenke på en lignende hendelse fra krigen. Da var jeg 10–12 år. Da kom en stor svart tysker-skøyte utafor hjemmet mitt. Kanskje den lignet litt på kystvakta? De slapp også ut en liten båt ned på havet. Den dundret mot land, opp gjennom fjær-steinene. Men med en forskjell! Den var velkommen. For de reiste rundt og uskadeliggjorde miner som rekte i land langs kysten.

I dag bærer vi en annen følelse. Det blir kanskje ikke lenge før det blir sånn med vår herlige fiskerflåte, som det gikk med fuglene? Tidene forandrer seg! Det når mitt øre, at det er mulig sånn de lærde vil ha det? Olje og fisk går ikke sammen.

Forurensing er en ting. Kanskje også dere som pløyer våre fjorder, spyr ut litt forurensing. Vårt miljøvennlige liv ligger i fremtidens hender. Bare noen ord til dem som har lyst å bestemme litt. De skjønner ikke hva de prater om. Fiskerne har i alle år vært i stand til å vurdere været selv. Og når attpåtil får høre at unge damer som tripper rundt på høyhælte sko, på brokadetepper på fine kontorer, har lyst og uttale seg om samme i lag med sine gelikere. Da kan du høre at jeg bjeffer.

Den gangen det var «fritt fiske», var det ingen som ble kalt hverken kjeltring eller kriminell. Men da kvotene og strenge regler kom, begynte eventyret. Nu går fiskerne rundt med den følelsen hengende over seg.

Jeg tror allikevel at alle som er med på å skape denne «bølga» har langt mere «ballast» med seg fra sin far og mor. Tenk om vi kunne være med når min bestefar, oldefar og tippoldefar reiste med jekta full av tørrfisk til Bergen. Fisket på Lofothavet, og fylte jekta med varer for å ta med hjem. De var i stand til å dele med hverandre. De hadde ordet med seg. Å fremme sin nestes næring og eiendom.

Så var det disse dronene og flyene. Disse unge mennene våre som har kostet en stor utdannelse. Til og med i utlandet. Blir geleidet til å saumfare vår fiskerflåte. Ingen fornedrelse til dem. Jeg roser og berømmer deres utdannelse som pilot i høye toner. Men jeg synes at deres arbeid skulle ligge langt høyere enn å finne ut om fiskerne mista en fisk eller to over bord.

Til dere som lager «påfunn». Før var fiskerne glade for å kunne sende en fisk over rekka, for det var mat for sultne munner.

Til slutt kan jeg ta med en liten fin historie om en gammel mann. Han fisket alene. Båten gynget på de fine bølgene. Han var sikkert litt glad at han kunne få enda et år. Kanskje? Helt plutselig kommer disse staselige mennene med knapper og bånd opp i den lille båten. Han tar imot dem i sin gamle kjeledress, «gulle god» om den bærer noen år. Om bord viser de han en video av han selv. Hvor han kaster 2–3 fisker på havet. Videoen tatt fra en drone. Det heter jo så smukt: «Den største glede du kan ha, er å gjøre andre glad».

Da tenker jeg, det var neppe ærendet her. Men jeg vet at det ofte sies, at de har også en «høk» over seg. Av stor interesse, har jeg gjerne lyst å møte denne «HØK!» med enda større begeistring. Kanskje han er en venn jeg ikke kjenner.

Nå har jeg kanskje vært litt dristig? Brukt litt av min berettigede ytringsfrihet. Da føler jeg meg ikke helt alene. Jeg leser Lofotposten, lørdag 10. April i 2021, side 16: «Fremtiden til fiskerinæringen vekker engasjement også i Oslo, en ung mann ved navn Håkon Ytterberg, bosatt i gamle Oslo». Har også tatt i bruk vår ytringsfrihet, han stiller mange interessante spørsmål til våre styrende i Norge.

Jeg gleder meg til å høre svarene! Han nevner at vi vet at gyteområdene til skreien, Lofoten og Vesterålen står i sterk press fra oljenæringen. Han sier videre: «Kjære Erna Solberg, hvordan vil du sørge for et varig vern av Lofoten og Vesterålen?»

Da vil jeg nevne: «Der hvor fedrene har kjempet, mødrene har grett osv.» «Kvinner selv har stått opp å strede osv.» Der er vi mange i dag!

Må våre nye generasjoner bli med å synge: «Ja vi elsker dette landet.»

Min venn! Om du ikke er helt enig med meg i mine «historier», hører jeg gjerne fra deg! Det er nok meget menneskelig å ikke alltid være enige. Skulle ønske at våre styrende, fiskerne, og sambygdinger kunne gå sammen om en lys fremtid. Egentlig er jeg litt glad, at noe kan endres om ikke alt. Det må bli et mål for oss alle! Uten «sikkerhet» for seg selv!

Jeg er en enke på 88, jeg klatrer nå de siste trinnene på alderdommens stige. Må hildringstimen bli lys for oss alle! Klem fra meg! Anfrid Sara.

Foto: Lars A. Oma