Som alle vet, skulle ferskfisk-trålerne holde fiskeindustrien i nord med arbeid hele året. Vel, sånn gikk det jo som kjent ikke, og vi i Finnmark endte opp med at det var storkonsernet Havfisk ASA som ervervet totalpotten av trålfisken. Denne trålfisken som egentlig var ment for folket her nord som grunnlag for arbeid og levevilkår.
Klar bane og fri sikt
Vi Vardøværinger har prøvd å holde denne saken varm, så ikke folket her og ellers i landet skal glemme storkapitalens lureri. Ei heller regjeringers godkjennelse til å gjøre stygge maktovergrep på den nordnorske befolkning etter press fra bla Havfisk ASA og andre store aktører i trålnæringen.
For hva skal vi egentlig med politi, lover, og regler, når dette ikke skal gjelde for alle? Storkapitalen har tydeligvis klar bane og fri sikt fra både regler og lover, og når gradvis sitt mål om å få fatt i en tredjedel av norsk totalkvote på torsk, hyse, og sei.
Jeg kan tenke meg at det er en viss sannsynlighet for panikk hos disse, om meldingen om nytt kvotesystem utsettes enda litt, ettersom riksrevisjonen nå holder på å gjennomgå norsk fiskeripolitikk.
Hovedgrunnen til at storkapitalen vil få vedtatt nytt kvotesystem raskest mulig, er for at de vet de bryter med opprinnelig avtale. De vet de har brutt loven systematisk. De vet de har holdt den nordnorske befolkning for narr. De vet de har uthulet og unngått sitt tiltenkte samfunnsansvar. Og de VET det får store konsekvenser for dem når riksrevisjonen avdekker sannheten om disse slu og griske konsernene.
Fisk skulle gitt arbeid
Havfisk ASA fisket for nærmere 1600 millioner i fjor, eller 1,6 milliarder om du vil. Dette på kun ni fartøyer og med en arbeidsstokk på ca. 300 fiskere. Dette er svært dårlig samfunnsøkonomi, men det verste er fremdeles at nesten alle de 60 millioner kilo fisk de fanget, ble fraktet til Kina og EU-land for filetering og produksjon der, for igjen å komme tilbake til blant annet Norge. Da som konkurrerende hyllevare til norskprodusert mat.
Det er en stor gåte, og nærmest for politisk fallitt å regne, at fra samtlige regjeringer fra 1990-tallet og til dags dato, at for eksempel Finnmark alene blir fratatt ca. 60 millioner kg fisk. Fisk til en verdi av ca. 1.500.000 millioner, eller 1,5 milliarder.
Fisk som skulle vært til arbeid og velstand for folket. For folket i den landsdelen som mange folk sørpå kaller pengesluk, subsidiert landsdel, osv. Det er over min fatteevne at regjering etter regjering lar slikt skje. De lar det skje etter å ha blitt opplyst av folket, og etter diverse opprør langs kysten, der det er blitt ropt varsku i snart 30 år.
Vardøbruket AS
Som vardøværing vil jeg vise til noen eksempler på hva vår trålfisk, altså ca. 3200 tonn torsk, og ca. 1300 tonn hyse hadde betydd for Vardø, og samfunnet her. Et slikt scenario vil være gjeldende i småsamfunn langs hele kysten vår.
Vi har fem fiskekjøpere i Vardø kommune, men jeg vil ta utgangspunkt i kun ett av disse, Vardøbruket AS.
Vardøbruket AS har en arbeidsstokk på ca. 25 stykk, og omsatte for ca. 61 millioner i 2019. Dette er en nedgang fra 2017 på nesten 40 millioner, som en direkte konsekvens av at torskekvotene for den minste gruppen er blitt mye mindre.
Ferskfiskordningen på høsten har vært sånn at vi bare har kunnet hatt 30 prosent torsk i 2018 og 2019, mot 50 prosent i 2017. Om vi hadde fått tilbake den fisken vi har krav på, hadde dette utgjort, mellom 15–20 nye arbeidsplasser på kaia, og omsetningen ville økt med ca. 96 millioner kroner. Det hadde muliggjort etablering av andre aktører, for eksempel en filetbedrift som ville ha måtte hatt en arbeidsstokk på om lag 35 mennesker. Altså 55 nye mennesker med jobb i fiskeindustrien i Vardø.
Når hver av disse da tjener ca. 450.000 kr pr. år, ville det gitt ca. 7 millioner i skatt til lokalsamfunnet Vardø og Kiberg.
92 nye fartøy til byen
For fiskeflåtens del i Vardø ville det betydd enormt mye. Vardø hadde den nest største fiskeflåten i Finnmark i 2018 med over 100 fiskere i kommunen, og levering av fisk fra over 200 forskjellige båter i 2019.
Når man tenker seg at en gruppe1 kvote på 9–10 meter i dag utgjør ca. 35000 kg torsk, ville bare torsken fra disse trålerne med Vardøs fiskeressurs kunne det ført til 92 nye fartøy til byen med en kvote på 35000 kg.
Det hadde igjen betydd 180–250 nye fiskere, og la oss nok en gang ta et forsiktig utgangspunkt i lønn og skatt på 200 fiskere med lønn på 450.000, skatt på 27 millioner kroner. Altså 34 millioner bare på to ledd – flåte og industri.
Om disse båtene driftet med håndtegnet line, hadde hver båt trengt egnere som egnet line klar for sjøvær, så det var blitt enda 450 mennesker i tilknytning til fisken. Dette ville gitt skatt på ca. 10 millioner, og da har vi bare regnet på de leddene som er direkte involvert i fiskeressursen. På toppen kommer jo så klart økt omsetning for dagligvarer, pub, utstyrsleverandører til flåte og industri, skole og barnehage.
Må tørre å satse
Realiteten er at regjering etter regjering har latt 35 fiskere på 1 tråler i Havfisk ASA kose seg med jobben, og folket i Vardø og Nord-Norge kan ikke lenger godta en slik behandling og latterliggjøring av det nordnorske folk og dets levevei. Vi må nå ta i bruk en god fjellvettregel – nemlig SNU I TIDE. Dette bør være på sin plass.
Vardø Senterparti vet at det er mange gode forslag til en ny kurs i fiskeripolitikken, men vil foreslå for regjeringen å tørre å satse på noen samfunn som en «prøve» for ny distrikt- og fiskeripolitikk. Ta for eksempel Vardø i Øst-Finnmark, Nordkapp i Vest-Finnmark, og Skjervøy i Nord-Troms. Overfør de leveringspliktige trålkvotene til kommunene for å fritt kunne disponere disse i noen år.
Det må være det eneste rette og gjøre, og med denne modellen vil vi igjen få vekst og sterke samfunn her nord! Med en næring som har robust forankring i det som faktisk gjør at det har bodd folk her i tusenvis av år.