Fiskeribladet mener det ikke var klokt av fiskeriminister Per Sandberg å øke Norges andel av norsk vårgytende sild i 2017, og minst like lite lurt å øke den ytterligere i 2018. Andelen er økt fra
, og 67 til 70 prosent i 2018.
I Fiskeribladet sin
, skriver avisa: «Den islandske fiskeriministeren mener det er utilgivelig at de involverte parter ikke klarer å komme fram til en felles forståelse, og er sterkt kritisk til vedtaket. Vi er helt enig med han.»Fiskeribladet har vært mikrofonstativ for islandske standpunkt tidligere, men hvor historieløs kan en bli?
- Les også:
Island fisker i praksis fritt på makrell, og fangster andeler langt utover det sonetilhørighetsprinsippet tilsier. Samtidig har de fisket til seg til urimelige høye andeler på kolmule og norsk vårgytende sild. Jeg kunne også nevnt den islandske opptreden i Barentshavet.
Færøyene på si side har også brukt den islandske modellen, der de har fisket til seg en høy andel på makrell. I tillegg var Færøyene den første av partene til å bryte av de etablerte kvoteavtalene for kolmule og norsk vårgytende sild, for å fiske seg til høyere andeler.
EU på sin side fastsatte høyere andel på kolmule.
Norge med fiskeriminister Per Sandberg understreket at Norge var beredt til å forhandle på grunnlag av de tidligere etablerte kvoteavtalene. Det var det ikke enighet om.
I lys av de forannevnte offensive posisjoner fra Island, Færøyene og EU, markerte Norge sitt berettigede eierskap til bestanden av norske vårgytende sild. Posisjonen er forankret i Nærings- og fiskeridepartementet og resten av Fiskeri-Norge. Andelen er gradvis økt fra 61 til 70 prosent. Tradisjonelle fordelingsprinsipper skulle tilsi en norsk andel på 76 prosent. Norge har under forskjellige fiskeriministre inntatt mer offensive posisjoner som en konsekvens av islandsk og færøysk opptreden. Saklig sett kunne Norge gått enda lengre, ikke bare for norsk vårgytende sild, men også på for eksempel makrell. Norges posisjon er et motsvar på posisjoner fra de andre involverte kyststatene.
Norge må ikke gå for langt i å redusere sine rettmessige andeler av felles fiskebestander. Fisk er en framtidsnæring for Norge. Norge sin posisjon i denne saken har heller ingen praktisk betydning for en framtidig miljøsertifisering.
Det er ikke Norge som har eskalert denne konflikten. I stedet for å kritisere fiskeriministeren, burde Fiskeribladet konfrontert den islandske- og færøyske fiskeriministeren, med manglende reell vilje til å finne akseptable forhandlingsløsninger. Det er ikke dagens – eller tidligere fiskeriministre – som stiller seg i veien for forhandlingsløsninger.
