Det vises til artikkelen
, som ble lagt ut på Fiskeribladets nettside den 20.mai. Saken fikk også forsiden i Fiskeribladets papiravis fredag 22.mai. Arbeidsutvalget i Fiskarlaget Nord finner grunn til å komme med en kommentar til det som fremføres:Vi må forbi egeninteresse og renkespill for å få diskutert de beste felles løsninger
Det er bred politisk enighet om at fiskeressursene skal bidra til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene, og oppfatningen er at dette er best oppnådd ved at fiskeressursene fordeles gjennom spredt eierskap forankret i de respektive kystsamfunn. Dette er bakteppet for den moderne fiskerens posisjon. Målsetningene for disponering av de norske fiskeressursene kommer til uttrykk i rammevilkårene som settes for næringen, blant annet aktivitetskravet i deltakerloven, inndeling av fiskeflåten i ulike størrelses- og kvotegrupper og regulering av kvotetak som begrenser adgangen til kvoter per fartøy.
Komme til kort
Uten disse tydelige føringene for disponeringen av fiskeressursene så hadde næringen sett annerledes ut. I konkurranse om rettighetene med større økonomiske krefter vil den selveiende fiskeren komme til kort, og uten reguleringer som sikrer annet så er det grunn til å tro at den tradisjonelle kystfiskeflåten vil bli effektivisert bort.
Det er besluttet å gjøre grep for å stoppe ombyggingen av kystfiskeflåten som har skjedd i tiltagende grad de senere årene. Det diskuteres fortsatt i hvilken grad det bør være adgangen til å bygge om tradisjonell kyst til såkalt stor kyst eller havfiskeflåte som noen vil si, det er en viktig debatt. Dette er ikke diskusjoner som bør bagatelliseres og karakteriseres som diskusjon om centimeter og millimeter. Diskusjon om dimensjonering av flåten henger sammen med diskusjon om kvotetak, eierskap, eierskapskonsentrasjon og til syvende og sist den norske forvaltningsmodellen og hvem som skal få disponere over fiskeressursene.
Noe å tenke over
Eidesen-utvalget foreslo å slå alle rettigheter over 15 meter sammen til en gruppe. Mellom 50 og 60 prosent av ressursene i torskesektoren i nord ville da være plassert i den største gruppen i kystfiskeflåten. Det er noe å tenke over. Noen vil si det er synd at 21-metergrensen ble stående, likeså at det er tatt til orde for gjeninnføring av en 28-metergrense i kystfiskeflåten. Andre vil si det var veldig viktig at nettopp forslaget fra Eidesen om 15-metergrensen ble tilsidesatt og at det nå heller er fokus på hvordan å bevare bredden og mangfoldet i kystfiskeflåten. Hvor man står avhenger gjerne av hvordan man er posisjonert i næringen eller hvem man representerer. Rolf Guttorm Kristoffersen fra Myre kan fremstå å være mest tjent med forslaget fra Eidesen og at den største kystgruppen var prioritert i større grad, når han i Fiskeribladet den 20.mai beklager at det ikke står så mye igjen av forslaget fra Eidissen utvalget.
Lande løsninger
Kristoffersen var langt tydeligere i Kyst og Fjord i 2019, da Fiskarlaget Nord hadde tatt til orde for å diskutere reguleringsgrep som kan bidra til å skape større balanse mellom ulike flåtegruppers adgang til fisket. Dette passet ikke Kristoffersen som er etablert i stor kyst, og utspillet fra Fiskarlaget Nord ble omtalt som radikalt og det ble uttrykt bekymring for at det skulle slå rot hos kunnskapsløse politikere. Kristoffersen demonstrerte at råstoffmakt også er et pressmiddel og truet med å gå bort fra samfunnskontrakten og leveranser av ferskt råstoff dersom den større flåten skulle bli nødt å gi større rom for de mindre og mer sårbare. Den gang var centimeter og millimeter viktig.
Utgangspunktet for debatten om hvordan kvotesystemet skal utformes er at vedtatte målsettinger for disponering av fiskeressursene er utfordret. Riksrevisjonen har konkludert med dette.
Den samme erkjennelsen gjenspeiler seg i den politiske debatten om disponering av fiskeressursene. Norske fiskere har alle muligheter til å bidra til å lande løsninger som legger til rette for både bredde og mangfold, samtidig som det legges til rette for nødvendig lønnsomhet for alle flåtegrupper. Det bør også være mulig å finne en løsning på fordeling av strukturgevinst som oppleves rettferdig, samt å finne en framtidsrettet løsning for den minste flåtegruppen. Spørsmålet er om vi kan komme forbi egeninteresse og renkespill for å diskutere de beste felles løsninger.
