Sunnmørsposten hadde 21. september et bilde av Chr. Bjellands fryseskip ”Stavangeren” som henter brisling fra et steng på Møre i 1980. Det var vanlig å la stimene gå noen dager i nota for at de skulle kvitte seg med åte.
Reportasjen gav meg assosiasjoner til et eventyr, som nesten alltid startet med ”Det var en gang.” Men i motsetning til de klassiske eventyrene, med stort sett en lykkelig slutt, er jeg redd for at eventyrene vi nå opplever i vårt nærmiljø snart får en brå ende.
Makrellen kommer
Det er ifølge avisen omtrent ikke brisling å finne lenger, og makrellen får mye av skylda. Den har forsynt seg grovt av annen fisk i havet. Avisen nevner mellom annet et eksempel fra Kragerø, der badegjestene ble vitne til at en stim brisling som kom farende - åpenbart vettskremt. Og foran øynene på badegjestene gikk makrellen til angrep på brislingstimen.
Helt i nord står makrellen nå i Varangerfjorden. Neste stopp kan fort bli fiskebankene lenger øst; det helt store matfatet. Rykkes økobalansen ytterligere i stykker, begynner det å bli virkelig skummelt, skriver Sunnmørsposten og siterer den gamle notbasen Jan Johansen, som er oppriktig engstelig på etterslektens vegne: ”Det er jo dette vi skal leve av. Men myndighetene våkner vel ikke før makrellen har rovspist seg langt oppover i Oslo-fjorden.”
Mussa på stampen
I min oppvekst var det ikke makrell på Helgelandskysten; kun sporadisk kunne vi få en makrell. I dag er det nærmest umulig å få snøret ned før dorga er full. Det verste er at makrellen jager all annen fisk, og ”oppfar” av sei er i dag en sjeldenhet mot tidligere da en nærmest bare kunne «øse» seien over båtripa.
På den tiden kunne vi på fiskerimeldingene høre uttrykket ”mussa på stampen.” Mussa er sild i sitt første leveår; småsild som gikk i svære stimer, ble fanget med finmasket not og ble hermetisert som sildesardiner. I Nord-Norge kalles den krill, et navn som ellers brukes om et rekelignende krepsdyr.
Etter den katastrofale nedgangen i den atlantoskandiske sildestammen på slutten av 1960-årene har mussafisket vært forbudt eller tillatt kun i liten grad enkelte år.
Fiskeplasser legges øde
I min barndom var det et rikt rusefiske på Helgelandskysten. Nå gyter ikke lenger kysttorsken i nærheten av oppdrettsanlegg, så også det eventyret har fått en tragisk slutt.
Derfor er jeg enig med notbas Johansen, som er redd for at det vi skal leve av vil forsvinne. Nå skal ikke makrellen ha all skyld for at livet i sjøen er redusert og at enkelte fiskeslag nærmest er borte. Rovfiske med finmaskede nøter har vært en medvirkende faktor, men den største synderen er utvilsomt forurensningen ved oppdrettsanleggene.
Jeg har i nærmest utallige leserinnlegg påpekt hva oppdrettsnæringen har medført av ubotelige skader. Tidligere rike fiskeplasser og oppvekststeder for reker, uer, kveite og kysttorsk er nå lagt øde.
Det er påvist av både Havforskningsinstituttet og IRIS i Stavanger at halvparten av rekene dør når de blir utsatt for vann med lusemidler. Blant voksne hunnreker som hadde lagt egg og skiftet skall, døde 80 prosent.
Det er også påpekt av IRIS at skalldyr som hummer, krabber og kreps tar skade av giftstoffene. Tilsvarende funn er gjort ved Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA) , og Havforskningsinstituttet i Bergen, så det burde ikke være noen tvil om skadene lusemidlene medfører. Det er derfor helt utrolig at oppdrettsnæringen får fortsette med å rasere oppvekstområder for reker, kveite og uer uten at myndighetene griper inn. Oppvekstområdene blir lagt øde for all fremtid.
Snart svart hav?
Forskningsfartøyet G.O. Sars har nylig avsluttet tråling etter reker langs kysten. Konklusjonen er at det ikke lenger var reker i tidligere fiskerike fjorder.
Jeg kontaktet rekeforsker Guldborg Søvik ved Havforskningsinstituttet, spurte hvorfor dette ikke var publisert og årsaken til at rekene nå er forsvunnet. Hun opplyste at toktet skulle evalueres og senere publiseres. Når jeg påpekte at det jo allerede foreligger forskningsresultater som forteller hva årsaken er, svarte hun at det ikke var helt sikkert. Hva som har endret seg kunne hun ikke si, ei heller kommentere fiskeriministerens uttalelse om at Havforskningen nå må spille på lag med oppdrettsnæringen. Jeg ga uttrykk for min skepsis til forskningsrapporter som oppdrettsnæringen bestiller, der alle positive funn blir offentliggjort, mens de negative holdes tilbake.
Havforskningsinstituttet er også avhengig av å tjene penger, og det er oppdretterne som sitter på pengene. Og det er fort gjort å svarteliste forskere som leverer ”feil” resultat.
Jeg sa videre at jeg har fulgt med utviklingen på kysten siden oppdrettsnæringen startet, og oppfordret Søvik og hennes kolleger ved Havforskningsinstituttet til å tenke og resonnere over hvorfor det tidligere rike fisket på Helgelandskysten minker. Hvis ikke vi skal sitte igjen med svart hav, må instituttets folk begynne å våkne.
