Det er ikke engang noe poeng å komme med en innledning til hva dette innlegget handler om. Det er ikke noe tvil:

Utallige leserinnlegg, artikler, motsvar og kommentarfelt, er publisert. Senere sitter jeg tilbake med en følelse av at debatten har sporet helt av. Hva er det egentlig som diskuteres? Er det at kvinner trakasseres om bord, eller er det at kvinner i det hele tatt skal «få lov» å ytre seg offentlig om dette?

Benedicte Ellinor Gjertsen-Amundsen Foto: Privat

Det som startet som et varsku fra kvinner på havet, har nå blitt en polariserende debatt hvor den ene siden gir støtte til disse kvinnene og ønsker et oppgjør med en kultur som ikke er 2021 verdig, mens den andre siden på ingen måte ønsker å se at dette er et problem.

Utsagn som «detta må man tål på havet», «det va nu voldsomt te bæsing» og «det e bare å ta igjen» går igjen i sosiale media. Det er også mulig å ane ansvarsfraskrivelse hos enkelte; det er visstnok media som lager disse overskriftene. Er det egentlig det, eller er media den nødvendige kanalen noen trenger for å få varslet om det vi alle bør være enige om er utdaterte og stygge holdninger?

Jeg er ikke fisker. Jeg arbeider heller ikke i næringen. Jeg har likevel fulgt nøye med på debatten, og er kritisk til hvordan enkelte kan tillate seg å uttale seg i media. Det har mange ganger slått meg om disse personene har døtre? Har de koner, søstre eller mødre som har jobbet eller jobber i denne næringa?

Ville de vært like påståelige dersom det var nettopp deres datter som ble utsatt for denne behandlingen?

Videre er jeg kritisk til hvor mange som ikke virker forstå at selv om det «bare er noen få» som står frem, så er dette en reell problemstilling. Det virker som om at dersom det bare er minoriteten som tar støyten, så får det gå bra. Resten har det jo fint.

Og ja; det er mange kvinner på havet som stortrives og ikke har opplevd trakassering. Det gjør meg kjempeglad, og bekrefter at folk flest har folkeskikk og kan oppføre seg.

Her må vi bare passe oss så vi ikke bygger opp under ytterligere polarisering mellom de som har blitt trakassert og de som ikke har det. Det er på ingen måte formålstjenlig å skape enda mer splid i et allerede splittet miljø.

Det jeg likevel reagerer mest på, og som virkelig gir meg hodebry, er faktisk ikke trakasseringen; det er måten den blir omtalt i offentlige forum. Voksne menn og kvinner som offentlig går ut og benekter dette har skjedd. De sår tvil om varslernes troverdighet. De undergraver varslernes arbeidsmoral og agenda.

Det er det de faktisk gjør når de kommer med uttrykk som «det må man bare lev med på havet» eller klassikeren «det va mykje verre før i tida». Hva med å ikke rette fokus på seg selv og sine erfaringer, men heller lytte og være kritisk, men åpen? Det er lov å vende blikket utover, og i denne sammenhengen tror jeg det er helt nødvendig.

Som nevnt står jeg utenfor næringa, men har likevel sikre kanaler inn. Jeg er gift med en yrkesfisker, og jeg er oppvokst i et lite fiskevær. Jeg har på ingen måte oppfatningen av at fiskerinæringen er en gamle griser. Det er ikke noe gubbevelde.

Jeg er utrolig stolt av mennene i min familie og nærmeste krets som arbeider i næringen. De er flotte representanter for en næring jeg på sikt ønsker selv å arbeide i. Jeg har tiltro til at folk flest oppfører seg om bord, på brygga eller på pauserommet.

I det legger jeg først og fremst at jeg går ut fra at de ikke trakasserer eller er aktive deltakere i nedsettende samtaler, men kanskje aller mest at de står opp for de som blir omtalt på en negativ og uverdig måte.

Personlig tror jeg det er her skoen trykker; jeg tror på ingen måte at det er flust av menn som aktivt sitter og prater «mannsjit» og nedsettende til, og om, kvinner, men jeg har heller ikke en sterk følelse av at noen slår neven i bordet og avslutter samtalen.

Vi trenger at alle de flotte, staute og oppegående mannfolkene der ute står opp for jentene. De må si fra når samtalen eller munnbruken går over grensa. De må tørre å være rettferdig. De må tørre å være åpen. De må tørre å være med i tiden.

Jeg tillater meg å komme med en oppfordring: rett blikket fremover. Utfordre utdaterte holdninger og tankesett. Kun på den måten kan denne stormen stilne.