Stortinget har behandlet kvotemeldingen. Det som skulle være starten på et nytt kvotesystem, er blitt til starten på en ny debatt om kvotesystemet. Stortinget har neppe visst hva de har hatt til behandling, og neppe visst hva de var med på å vedta.

Stortinget har neppe visst hva de hadde til behandling

Kvotemeldingen som ble fremmet av fiskeriminister Harald T. Nesvik, og siden fulgt opp av to nye ministere og en setteminister, har vært en farse fra start til ende. Den ble da også sablet nord og ned helt fra den ble lansert, til den kom til behandling i Stortinget. Først av de mektigste organisasjonene i næringen, Fiskebåt og Norges Fiskarlag, som fikk fjernet kvotebanken de var motstandere av. Siden av de avmektige kystfiskerorganene som verken fikk gjort noe med samfiskeordningen eller kvoteranet som det nå legges opp til.

Slik flertallet på Stortinget nå har bestemt, ligger det an til at 150 båter i kystfiskeflåten skal stikke av med 70 prosent av gevinsten av struktureringen i kystflåten. Fordelt etter båtenes grunnkvote vil de største av de store i kystflåten, de som allerede er havgående, få de største andelene av denne strukturgevinsten. De mindre båtene får mindre, og de aller minste skal miste ordningene som de engang hadde. 

Stortinget har nemlig også vedtatt å oppheve ordningen med å samfiske med egne båter, noe som stiller mer enn 200 båtlag i skvis. De har fem år på seg å avvikle et slikt samfiske, samtidig som de som har skaffet seg båter over 11 meter har fått valget mellom å justere seg til en båtlengde under 11 meter, eller fortsette i en ny flåtegruppe med det kvotegrunnlaget de har. Noe som er det samme som å kaste dem til ulvene, i en flåtegruppe som har strukturert nær sagt det som er å strukturere.

Det er uforståelig for oss at ikke flertallet på Stortinget har innsett at de ikke burde ha fremmet en kvotemelding som verken de, eller noen av de fire fiskeriministrene som har hatt befatning med den, har villet forsvare forslagene i. Heller ikke Harald Tom Nesvik klarte å forsvare denne meldingen. Det overlot han til sin statssekretær Roy Angelvik, som tok på seg den tvilsomme æren å si at det var han som hadde jobbet politisk med den. Vi tror at verken han eller Nesvik, eller for den del noen andre, har forstått rekkevidden av forslagene som lå i meldingen.

En slik mangel på forståelse er også årsaken til at det eneste Stortinget er enige om nå, er at forslag i den vedtatte meldingen må utredes nærmere før de settes i verk. Opposisjonen på Stortinget krever at slike konsekvensutredninger må legges frem for Stortinget før tiltakene iverksettes. Det vil ikke flertallet være med på. De stoler vel på at ministeren vet hva han gjør?