Jeg har klaget oppdrettsnæringen inn for ESA. Klagen er todelt:

  1. Den norske vannforskriften av 2006 verken transformerer eller implementerer EUs vanndirektiv til norsk rett på en tilfredsstillende måte.
  2. Oppdrettsnæringens praksis følger ikke vanndirektivets krav og retningsvalg.
Rune Birger Nilsen Foto: Privat

ESA tar nå opp saken med de norske myndigheter. Faktum er at hvis Norge hadde fulgt opp vanndirektivets krav og retningsvalg, kunne ikke åpne oppdrettsanlegg fortsette sin nedbrytende praksis. Oppdrettsnæringen representerer for stor påvirkning- og trussel mot vannforekomstene.

Mer effektive og ambisiøse planer

Målet til EU og EØS-landene var at vannforvaltningsplanen for (2010–2015) skulle oppfylle kravet til vanndirektivet om å nå «god vannstatus», men det viste seg at kun 60 % av Europas vannforekomster ikke oppfylte kravet.

Resultatet var svært skuffende. World Water Forum (WWF) konkluderer med at EU-medlemsstatene og EØS-landene undergraver retningsvalgene i vanndirektivet. Dette er alvorlig fordi vanndirektivet er moderverktøyet som bidrar til å bevare, beskytte og forbedre vannmiljøet.

Dårlig vannforvaltning truer fremtidige vannforsyninger og fører til at økosystemene i mindre grad er i stand til å takle klimaendringene. Ifølge WWF bør de europeiske medlemsstatene utvikle mer effektive og ambisiøse planer for vannforvaltningen (2022-2027). Europa bør også begrense bruken av unntak betydelig- og anvende prinsippet «forurenser betaler».

Norge har sviktet

Hva med Norge? Fra 14. desember 2018 skulle vanndirektivet være en del av nasjonal rett. Her har Norge sviktet. Den norske vannforskriften skal, med bakgrunn i det konkrete innholdet, samsvare med vanndirektivet- og fremme de samme formål og motiver som følger av EØS-avtalen.

Norges eneste handlefrihet er å kunne bestemme formen og midlene for gjennomføringen (EØS-avtalen artikkel 7). Det er kun Naturmangfoldloven § 26a (vedtatt av Stortinget 20. november 2018, senere sanksjonert 14. desember 2018), som er den første og eneste hjemmel som spesifikt viser til vanndirektivet.

Det vil si at før denne dato finnes ingen lovhjemmel i norsk rett for noen organ til å gjennomføre vanndirektivet. Det har derfor sannsynligheten mot seg at vannforskriften samsvarer med vanndirektivet.

Det finnes heller ingen noen holdepunkter for at vannforskriften skulle være en slags «de facto» implementering av vanndirektivet i norsk rett. Det finnes ingen henvisninger i den opprinnelige forskrift som nevner eller henviser til vanndirektivet.