Styret i Fiskarlaget Nord møttes den 20. april 2018, og en av sakene som ble diskutert var hvorvidt det burde innføres eierskapsbegrensning for kystflåten. Det ble fattet følgende vedtak:
«Styret i Fiskarlaget Nord viser til at det er en utvikling i kystfiskeflåten mot større konsentrasjon av både fartøy og rettigheter. Det bør være en målsetting og unngå at for mange fartøy og fiskerettigheter samles på for få hender, med den konsekvens det kan få for både kystfiskeren, kystsamfunnene og landindustrien. Styret mener det som ett ledd i prosessen med å utforme et nytt og fremtidsrettet kvotesystem er både riktig og påkrevd og reise diskusjon og ta stilling til om det bør innføres et tak for eierskap i kystflåten. Med utgangspunkt i en klar målsetting om også i fremtiden å ha en differensiert fiskereid kystfiskeflåte, anmodes det om at dette tema settes på agendaen».
For få og mektige enheter i flåteleddet utfordrer landindustrien, som er opptatt av stabil råstofftilgang. Tilgangen til råstoff blir mindre forutsigbar
Hvorfor bør det vurderes tak for eierskap i kystflåten? Et eventuelt tak for eierskap i kystflåten vil være en begrensning som ikke er der i dag. Spørsmålet har tidligere vært diskutert og ute på høring, men det er ikke implementert slik begrensning i regelverk. Når Fiskarlaget Nord har satt på agendaen å jobbe for en slik regulering kan det være greit å ha et bevisst forhold til hvorfor. Kystfiskeren har gjennom deltakerloven en beskyttet rett til å eie kystfiskeflåten. Dette er en rett som er viktig for fiskeren å beholde. Kravet om en fiskereid flåte er nok en hovedårsak til at ikke fiskeflåten kjøpes opp av større økonomiske interesser enn den enkelte fisker representerer. Myndighetene velger å videreføre de grunnleggende prinsipper om differensiert og fiskereid kystfiskeflåte. Vi kan ikke tillate en utvikling som trekker i tvil disse prinsippene.
For både kystfiskeren og kystsamfunnene vil det kunne bety stor endring dersom man lar andre målsetninger bli førende. Den differensierte landindustrien er avhengig av et differensiert flåteledd. Det vi ser er at det er økende grad av konsentrasjon av både fartøy og rettigheter. Dette henger naturligvis sammen med blant annet regelverk som tillater dette, og er i seg selv ikke galt. Det vil kunne utvikle seg rederier som får betydelig makt på kysten ved at de ganske enkelt disponerer over en betydelig andel av ressursen. Samling av rettigheter gjør at fiskeflåtens distriktspolitiske funksjon svekkes. Dersom kystflåten og eierskapet til denne samles på for få hender og steder, kan deltakerloven og monopolet hevdes å ha mistet sin funksjon. Desto større samling av fartøy og rettigheter, desto vanskeligere er det å argumentere for at prinsippene bak deltakerloven fortsatt skal gjelde.
For få og mektige enheter i flåteleddet utfordrer landindustrien, som er opptatt av stabil råstofftilgang. Tilgangen til råstoff blir mindre forutsigbar. Vi ser at landindustrien svarer med såkalt «defensiv strategi» og angriper deltakerloven. Som sagt ovenfor så er det avgjørende for den fiskereide fiskeflåten at deltakerloven og prinsippene bak denne består. Samlingen av rettigheter på fartøynivå kan i seg selv utfordre den fiskereide flåten, ved at kombinasjon av fartøy og kvoterettigheter blir for kostbare for fiskere å overta når disse en gang skal skifte hender. Oppfatningen er at utviklingen mot samling av fartøy og rettigheter på færre hender er tiltagende. For å unngå en utvikling i flåteleddet som setter deltakerloven og den fiskereide fiskeflåten på spill, kan det være nødvendig og regulere blant annet tillatt grad av eierskap. Et tak for eierskap bør settes til et nivå som ikke legger unødvendige begrensinger på fiskeren, men som gjør det fortsatt legitimt å opprettholde de grunnleggende krav om differensiert og fiskereid kystfiskeflåte.
