Regjeringen har lagt frem en kvotemelding som en samlet sjømatnæring og en samlet kyst har vendt tommelen ned for. Da skulle en trodd at opposisjonen grep sjansen til å utforme en ny politikk. Istedet ser vi at det er regjeringspartiene som nå tar styringen i Stortinget og kan ro i land en melding som – om ikke den er helt etter næringens ønske – likevel nærmer seg noe næringen kan leve med.
At opposisjonen, og spesielt Arbeiderpartiet (Ap) som det største opposisjonspartiet, lar denne sjansen gå fra seg, kan virke uforståelig. Det kan virke som at partiet, eller i det minste partiets næringspolitikere, er mer opptatt av å gjøre det vanskeligst mulig for regjeringen, heller enn å være et korrektiv til en fiskeripolitikk som blir dømt nord og ned av en samlet kyst.
Nå skal vi innrømme at det ikke er like lett å samle de ulike interessene i sjømatnæringen om noe de er enige i, som det er å samle dem om det de er imot. Utgangspunktet for å forme en fremtidsrettet politikk burde imidlertid være godt, gitt at debatten om en ny og forenklet forvaltning av fiskeriene har pågått lenge og er utredet av flere utvalg. For partiene burde det derfor vært lett å velge mulige alternative løsninger for en egen politikk.
Tveteråsutvalget pekte vei for fiskeindustrien. Eidesen-utvalget gjorde det samme for fiskeflåten. Den sittende regjeringen har valgt å se mer eller mindre bort fra begge utvalgenes forslag, og heller lansere sin egne forslag om en kvotebank og forlengelse av strukturordningene. Tveteråsutvalgets forslag om en sterkere integrering mellom flåte og industri, og Eidesen-utvalgets forslag om å omforme dagens ordning med midlertidige strukturkvoter til en ny ordning med permanente kvoter, ligger som uforløste løsninger.
Ikke alle var enige i Eidesen-utvalgets forslag om å sette strek for strukturkvotene i 2019, og la de resterende årene inngå som evigvarende kvoter for dem som hadde kjøpt slike kvoter. Vi mener også at å sette en slik strek i 2019 var for tidlig, men på ett eller annet tidspunkt bør en slik strek settes, og helst før 2028 når strukturkvotene begynner å utløpe. Dette forutsetter at strukturstoppen som er innført blir videreført, slik at ingen får spekulere i å kjøpe seg nye tilleggskvoter før en ny ordning er på plass.
En slik fremtidsrettet politisk tenkning, og lignende forslag på andre områder, som pliktsystem, fleksibilitet i redskapsvalg, ny flåteinndeling med mer, er noe vi forventer av et styringsparti som Arbeiderpartiet. Istedet ser vi et politisk spill for å ramme regjeringen. Et spill regjeringen er i ferd med å vinne, fordi de nå ser på mulige løsninger på alt alle er imot.
Vi forventer mer av et styringsparti som Arbeiderpartiet
