I riktig gamle dager var det ofte de som stod sist da vitnemålet ble utdelt som ble fiskere. Resultatet vil jeg derimot påstå å si, er ikke produsert fra folk som stod sist i køen.
Jeg har alltid ment at tallene på vitnemålet ikke skal telle i for stor grad, så lenge du er lærevillig og interesserer deg for det du skal drive med.
Rekruttering i sør
Jo lenger sørover du kommer, jo større er dessverre problemet med rekrutteringen. Ting er på mange måter litt annerledes der.
I hvert fall for den kystnære fiskeflåten. Selv om mange unge og håpefulle også tar sikte på å være sine egne herrer på mindre kystfartøy, så sliter fiskerinæringen i sør.
Med dem sliter den tilknyttede landindustrien og andre som er tilknyttet dem igjen.
Noe av bakgrunnen for at rekrutteringen har en negativ trend i sør, er blant annet etableringskostnadene:
I tillegg til at det allerede er kostnadskrevende å etablere seg som fisker med eget fartøy, er for eksempel eiendommer i tilknytning til sjøen både strengt regulert og svært kostbare.
Ressurstilgang i sør
Det er selvsagt heller ikke å stikke under en stol at ressurstilgangen er både annerledes og relativt sett mindre enn i andre deler av landet.
Jeg vil også påstå å si at jo nærmere du kommer maktsenteret, jo mer ser man hvordan myndighetene ønsker å regulere aktiviteten til sjøs, særlig når det gjelder fiskeri.
Noen av disse situasjonene kan bøtes på og det er verdt å merke seg for tiden fremover.
Det er ordentlig hett marked for lærlinger på visse fartøy i disse tider og mange sier at det er utfordrende å finne lærlingeplass som følge av den økte pågangen.
I sør er også dette litt annerledes.
Lærlingplasser i sør
Den kystnære flåten har i mindre grad anledning til å ha med ekstra folk av noen naturlige grunner som blant annet plass og lønnsomhet.
Mitt håp er at de som aner at det kan være rom, både lønnsomhetsmessig, hjerterom og plass, bør ta med seg lære- og arbeidsvillig ungdom på sjøen. Alle har et ansvar – det gjelder både for de som ønsker å bli fisker og for de som allerede er fiskere.
Dermed bør man kjenne ekstra godt på om man har mulighet for å ta med seg noen. Som yrkesfisker har man etter hvert fått et ganske stort samfunnsansvar. Ikke bare må man sørge for å forholde seg til lover, regler, påbud og plikter man er underlagt. Man må «piskadausen» sørge for at det fortsetter å være fiskere etter en selv er ferdig.
Folk på land må jo også ha en jobb, enten de kontrollerer at du overholder reglene eller lander fangsten din. Har man kanskje et ansvar overfor dem også?
Det er gjensidige avhengighetsforhold langs hele linja. Det bør alle i næringa ha i bakhodet, i tillegg til alt annet, når de gjør jobben sin.