Både kyst- og havfiskeflåten har vært gjenstand for store strukturelle endringer. Like siden slutten av 1980-tallet har det vært et sterkt behov for å redusere ulønnsom overkapasitet. Introduksjonen av totalkvoter og faste fordelingsnøkler mellom fartøy- og redskapsgrupper, har gitt grunnlag for ulike strukturpolitiske tiltak for å tilpasse fangstkapasiteten til ressursgrunnlaget.
Gjennom adgangsreguleringer, tekniske innsatsreguleringer, markedsorientering av kvoteregimet og transaksjoner av kvoter og fartøy mellom fartøyer i respektive grupper, er antall fartøyer redusert og kvotegrunnlaget styrka for de gjenværende fartøyene.
Effektiv ordning
Mens det var en storstilt nedbygging av ringnotflåten på 70-tallet, ble enhetskvoteordningen først innført for havfiskeflåten på 90-tallet og senere erstatta av ordningen med strukturkvoter for kyst- og hav i 2004-2005.
Ordningene er gradvis utvida når det gjelder levetida på erverva strukturkvoter og antall kvotefaktorer/basistonn som kan konsentreres per fartøy. I tillegg er flere lengdegrupper i kystgruppen omfatta av ordningene.
Mens den gamle enhetskvoteordningen hadde liten effekt på reduksjon av antall fartøyer, førte strukturordningene til en betydelig reduksjon. Fra 2001 til 2006 ble antall fartøyer redusert med cirka 40 prosent.
Som følge av markedsbaserte transaksjoner og omfordeling av fiskeressursene til færre- og mer effektive aktører, er økonomien i flåten styrka. Det har gitt grunnlag for flåtefornyelse og fiskeflåten har blitt konkurransedyktig i forhold til alternative arbeidsplasser.
Mer torskeavhengig
Men til tross for store strukturelle endringer og moderniseringsprosesser i fiskeflåten, er det likevel knytta grunnleggende paradokser- og effektivitetstap til kvoteregimet. Det er et paradoks at deler av fiskeflåten ikke fisker tildelte kvoter. Denne utviklingen er blant annet beskrevet som at deler av fiskeflåten blir stadig mer torskeavhengig, og er blant annet påpekt av både Reguleringsråd og Nofima.
For fiskeflåten handler det om tapte alternative inntekter mens Sjømat Norge viser til tapte råstoffmengder til foredling, sysselsetting og generell verdiskaping i fiskeriavhengige distrikter.
For samhandlingen mellom myndigheter og næringsorganisasjonene handler det også om legitimiteten til selve utformingen av kvoteregimet, og om oppfyllelse av samfunnskontrakten for aktører som høster av samfunnets ressurser.
Fleksibel utveksling
Mens de tradisjonelle strukturtiltakene refererer til langsiktig kapasitetstilpasning, er det derfor et grunnleggende spørsmål om det kan knyttes effektivitetsgevinster til et mer fleksibelt kvoteregime for de respektive sesongene.
Slik kvotefleksibilitet refererer til utveksling for deler av kvotegrunnlaget for ulike arter mellom fartøyer internt i respektive grupper for en gitt sesong eller år. Dette kan bidra til en bedre planleggingshorisont for fartøyer i respektive grupper og motvirke at kvoter overføres mellom ulike grupper.
Etter økonomisk teori fungerer transaksjoner av kvoter best når markeder består av aktører som har ulik effektivitet. I en slik situasjon vil de mest effektive fiskerne vurdere verdien av et gitt kvotegrunnlag høyere enn de minst effektive aktørene. Når en slik verdivurdering er høyere enn hva de mindre effektive klarer tjene på eget fiskeri av samme kvotegrunnlag, kan det være mer lønnsomt med en markedsbasert utveksling av kvoteandeler til den mest effektive, i stedet for å fiske det med eget fartøy.
Ettersom en slik fleksibel utveksling kan være lønnsomt for begge parter, kan det kvalifisere for transaksjoner av kvoteandeler mellom aktører som har ulik effektivitet.
Full utnyttelse
Dagens kvoteregime kopler sammen strenge vilkår for teknologisk tilpasning til bestemte andeler av ulike fiskeslag (kvoter) i et integrert system. For forvaltningen gir det økte muligheter for styring etter ulike fiskeripolitiske mål.
Men for fiskerne kan det tidvis være et komplisert system som er vanskelig å tilpasse seg, og som har begrensa fleksibilitet når det oppstår behov for endringer i fangstadferd. Behov for økt fleksibilitet kan være som følge av ulik eller vanskelig tilgjengelighet for deler av kvotegrunnlaget, når det skjer endringer i markedet og når det er behov for nye teknologiske tilpasninger.
Det må være grunnleggende at tildelte fiskekvoter utnyttes fullt ut. Dagens kvoteregime og herunder bruken av ad hoc-prega overreguleringer, har ikke sikra at alle tildelte kvoter blir fullt utnytta.
Dette er gevinstene
Og ettersom overreguleringer også gir redusert grunnlag for en mer langsiktig planlegging av ulike fangstsesonger, kan økt sesongbasert kvotefleksibilitet mellom fartøyer gi bedre forutsigbarhet for driften av fartøyene.
Slik kvotefleksibilitet kan kvalifisere for en mer effektiv avvikling av ulike fiskeri og medvirke til at tildelte kvoter får en bedre utnyttelse for respektive grupper. Økt kvotefleksibilitet kan også stimulere til økt spesialisering for bestemte fiskeri, og det kan medvirke til nye teknologiske tilpasninger- og innovasjoner i fiskeflåten.
Ved siden av en bedre ressursutnyttelse kan slik fleksibilitet også representere en kvalitets- og miljøgevinst for fiskeflåten, dersom deler av sesongbaserte kvoteandeler utnyttes fullt ut gjennom muligheter for mer fleksible kvotetransaksjoner.