I en kommentar i egen avis skriver Sandvik om havbruksnæringen og skatt. Hun påpeker at vi burde betalt grunnrenteskatt på 40%, at hun ikke respekterer det brede parlamentariske forliket om en annen form for særskattlegging, og at hun synes det er trist at næringen problematiserer effektene av ny verdisetting på havbrukstillatelser. Sandvik skaper et bilde av en næring som ikke betaler skatt, ei heller bidrar. Det er så langt fra sannheten vi kan komme.
Årlig bidrar sjømatnæringen med 34 milliarder i skatteinntekter. Havbruksnæringen betaler i tillegg til ordinære skatter og avgifter også en særskatt gjennom produksjonsavgift og auksjonert salg av tillatelser. I sum gir dette svært store inntekter til både stat, fylke og kommuner.
Det viktigste bidraget er imidlertid ikke målt i skatt. Det er bygd på at vi har bedrifter som vil og tør investere. Som vil skape jobber og bidra til gode lokalsamfunn. Sandvik skriver om «folk som har tjent seg styrtrike på å drive gratis i våre felles naturressurser». I realiteten er det snakk om lokale folk som har investert, tatt risiko, mislykkes og lykkes på veien til å skape noe i sine samfunn. Og som i dag altså bidrar til å betale 34 milliarder i skatt.
Bedrifter som er tett koblet på kystsamfunnene har en lokalsamfunnskontrakt. Den resulterer ikke bare i idrettshaller som Sandvik ironiserer over, men i form av levende kystsamfunn, arbeidsplasser, et myldrende næringsliv, tilflytting og ungdom som investerer i egen bolig.
Nå står næringslivet ovenfor en av tidenes største omstillinger. Det er risikabelt å satse, men også helt nødvendig for å nå klimamålene. Sjømatnæringa skal være en motor i det grønne skiftet. Havbruket rigger seg for storstilte investeringer. Vi trenger at kapitalen kommer i arbeid.
Når Solbergregjeringen i en bisetning endret skatteregimet for havbruksselskap med kystbasert eierskap så de neppe effekten av dette. Ved å endre ordet «kostpris» til «omsetningsverdi» ble verdigrunnlaget mangedoblet. Når Støre-regjeringen deretter vedtar et statsbudsjett hvor utbytteskatten og formuesskatten kraftig økes, får vi en farlig cocktaileffekt for mange selskaper.
At brå endringer av skattleggingen er problematiske, burde en debattansvarlig i ei næringslivsavis se. Hun burde også se at det bidrar til at disse selskapenes evne til investeringer sterkt svekkes, og endelig at det er en form for skatt som stimulerer til utsalg. Rett ut resepten på en sterk strukturendring i havbruket. Mindre nasjonalt og kystbasert eierskap, og det i en tid som denne.
Vi har stor forståelse for at regjeringen ikke fikk endret alle forslag i det statsbudsjett de arvet. Nå som de har vært på post noen måneder, har de muligheten til å reversere vedtak de åpenbart må være mot. For den sittende regjering har gått til valg på å sikre lokalt eierskap og bedrifter som investerer i distriktene.
