Ei heller har jeg hørt representanter fra norske eller russiske myndigheter si at de vurderer det stanset. Og hvis noen mot formodning skulle stanse er det i begges tjeneste å gjenoppta den. Et fiskerisamarbeid blør ikke. Føler ikke smerte. Det bombes ikke. Brenner eller stråler ei.
En tydelig linje
Det andre spørsmålet som løftes av Fiskeribladets redaktør om dagen er spørsmålet om hvorvidt russiske fartøy skal ha adgang til EUs og norske havner. Det er bredere. Dreier seg åpenbart om så vel økonomiske reaksjoner som etterretning- og sikkerhetsvurderinger. Det er et spørsmål som koordineres på europeisk nivå, og hvor EU eventuelt tar første skritt.
Norge har en tydelig linje på at vi ikke fører egne nasjonale og ukoordinerte tiltak. Jeg har ikke kunnskap til å vurdere om det er klokt eller ei. Derfor stoler jeg på de vurderinger som gjøres av myndighetene. De har langt bredere innsikt enn meg. I tillegg blir næring og organisasjoner invitert til å gi innspill slik at de har et best mulig beslutningsgrunnlag.
Hvis det blir innført gir det muligens noen økonomiske effekter på fiskeriområdet. Jeg sier muligens ettersom de allerede vedtatte sanksjoner allerede stanser mye av handelen mellom norske og russiske bedrifter.
Effektiv stans
Eksporten av fiskefôr til Russland er meg bekjent allerede nullet ut. Et slikt forbud vil gjøre effektivt stans i muligheten for på kort sikt å gjenoppta den. Tilsvarende vil det stanse en relativt liten import av sjømat fra Russland. I fjor ble det landet fisk og reker til en verdi av 375 millioner fra russiske fiskefartøy. Noe av dette har tradisjonelt gått til bearbeiding i Norge, men brorparten eksporteres videre ubearbeidet til andre land.
Sterkest vil det ramme skipsverft langs kysten, agenten på land, Russlands tilgang på fremmed valuta, og de russiske rederne. Sistnevnte får uansett landet fisken hjemme. Til sammenligning eksporterte vi sjømat til en verdi for over 100 milliarder i fjor.
