Farvannene rundt Storbritannia og Irland har siden disse landene ble medlem i unionen i 1973 vært felles fiskeriområder for alle fiskere i EU. Det har ført til at ressursene i disse landenes soner har blitt hard beskattet av fiskefartøyer som i liten grad har hørt hjemme i verken Irland eller Storbritannia.
De gjenværende rederiene til de 20 havgående farøyene i Irland er nå bekymret over de britiske fiskernes krav om å utelukke andre lands fiskere fra britiske farvann. I sum har britene rundt en tredjedel av havområdene i Nordøst-Atlanteren, og noen av de beste fiskefeltene for makrell og nordsjøsild, og nesten halvparten av alle hvitfiskfeltene i Nordsjøen. Slik sett er det ikke bare de pelagiske fiskerne som nå skjelver i buksene, men også store deler av hvitfisksektoren i EUs Nordsjøhavner.
Det er flott at de skjelver, og flott at det endelig kommer frem hvilke verdier som ligger i de nasjonale økonomiske sonene til enkeltland i EU. Om fiskere i de andre EU-landene har grunn til å skjelve, gjenstår imidlertid ennå å se. Det er ikke sikkert at britiske myndigheter ser på ressursene i egen sone, på samme måte som britiske og andre lands fiskere ser dem. Det kan fort bli en Brexit-avtale der tilgang til britiske fiskeressurser byttes mot markedsadgang for britiske eksportprodukter, enten det dreier seg om landbruk eller fisk.
Det er imidlertid grunn til å håpe at det ikke inngås en slik bytteavtale. Britenes statsminister Theresa May har sagt at britene nå vil «reparere det som gikk galt i 1973». Nyere studier har vist at britene er tvunget til å gi fra seg nesten 60 prosent av fisken innenfor egen økonomi sone hvert år, til andre EU-land. Totalt disponerer EU nesten 900.000 tonn i de nordlige havområdene. Storbritannia ligger an til å ta med seg over 300.000 tonn av de viktigste fiskeslagene, målt i 2016-kvoter i Brexit. Her bør det være mulig å hente store verdier for britene.
Det er forståelig at de store irske rederiene er redde for en slik utvikling. De viser til sin allianse med European Fisheries Alliance (EFA), som er en koalisjon av fiskebåtrederier fra ni europeiske land - inkludert Irland - som direkte påvirkes av Brexit. Disse representerer en lobby med rundt 18.000 fiskere bak seg, med en årlig omsetning på over 200 milliarder kroner.
Det de irske rederne ikke sier noe om, er hva eierne til de mindre fiskebåtene i Irland mener om EUs felles fiskeripolitikk. En nylig dokumentar i NRK viser at irske fiskere, som driver et kystnært fiske, har blitt frarøvet fiskefelt og mistet muligheter til å drive tradisjonelle fiskerier. Dette var det norske fiskere fryktet i 1973 og i 1994, da vi sa nei til et EU-medlemskap. Norske fiskere kan prise seg lykkelig for at vi ble stående utafor.
Britiske myndigheter la liten vekt på fiskeriene i sine medlemskapsforhandlinger i 1973. Spanske og franske fiskere så mulighetene og fikk vedtatt at EU-farvann skulle være et felles fiskeriområde. Britene kan rette opp mye av feilene de gjorde i 1973, i den forestående utmeldingen nå, men det er grunn til å frykte at de britiske fiskerne nok en gang vil bli skuffet. Fisk står nok ikke øverst på Brexit-agendaen. «But you never know».
