Det er den flåten som er mest avhengig av nærhet til fiskefeltet, av vær og vind, og de må få tilgang til fisken når den er i nærområdet.
Spørsmålet som stilles er hvordan redde bosetningen på kysten her nord. Det er ikke et noe enkelt svar på det men jeg skal prøve å gi mitt besyv her.
Strukturering er viktig
Fiskeryrket har en dårlig forhistorie som ikke har bidratt til å lokke ungdom til næringa. Masse folk i små båter, dårlig bekvemmelighet, dårlig lønnsomhet, sjøverk og få andre tilbud på 50-60 tallet, bidro til at vi som vokste opp på denne tiden frarådet våre ungdommer til å velge yrket. Få dere en utdannelse var omkvedet. Ingen tenkte på at de måtte bort for å få seg arbeid.
Gradvis har dette bedret seg. Båtene er blitt mer effektive, bekvemmelighetene er gode og de har alle typer hjelpemidler. Det viktigste er likevel at de tjener penger i dag. Dette er vel takket være struktureringen som gjør at båtene har fått økte kvoter og kan være i drift istedenfor å ligge med kaia.
Jeg mener at det er viktig med en strukturert flåte. Det nytter ikke at vi reduserer trålerflåten for da vil utlendingene bare overta området ute i havet.
Når det gjelder fiskeriene så tror jeg at de må fortsette i samme spor som i dag. Trålerne opererer langt utafor kysten og de vil hele tiden kunne fiske på de bestandene som er tilgjengelig der ute. Når det gjelder kystflåten så må de bare fortsette med sesongfiskeriene slik de alltid har gjort.
Satse på levendelagring
Hvilke tiltak skal så til for å bedre bosettings-situasjonen på den nord norske kysten? Jeg tror at det eneste som vil kunne hjelpe er å skape helårige attraktive arbeidsplasser, for begge kjønn, i næringa og det vil kanskje oppnås på følgende måte:
- Satse maksimalt på levendelagring av torsk og sei i sesongene.
- Automatisere produksjonen av fisken så mye som mulig.
Når det gjelder levendelagringen så må målet være å forlenge torskesesongen så langt som mulig. Her kan en overlappe med levendelagring av sei slik at en tilnærmet kan forsyne markedet gjennom hele året. Det er bare på denne måten en kan bygge/opprettholde et marked. Her må gjerne myndighetene bidra med støttemidler inntil det hele går av seg selv.
Når det gjelder automatisering/robotisering av produksjonen så vil det få ned produksjonskostnadene over tid og det vil redusere behovet for folk med «file-kniven» i hånden. Dette arbeidet utføres i stor grad av utenlands arbeidskraft og over tid kan de bli mindre tilgjengelige.
Vi vil kunne produsere sjømaten hjemme istedenfor å sende den ubearbeidet rundt i verden. I tillegg er det mitt håp at da må bedriftene i større grad ansette teknikere og annet fagfolk til å ta seg av drifta samt vedlikeholde med maskiner og utstyr. Målet må få være å få tilsatt fagfolk av begge kjønn slik at de har en helårig arbeidsplass i distriktet.
God tro på framtida
Jeg tror at arbeidsplasser til begge kjønn vil være avgjørende for å opprettholde bosettingen i distriktet. Da er det et håp om å opprettholde skoletilbudet som er det neste viktige tilbudet som må være på plass.
Ellers så har jeg god tro på framtida i fiskerikommunene. Hos oss, Skjervøy kommune, har det vært full drift på sjømatbedriftene i den nedstengte korona-perioden og når samfunnene åpner opp og slipper til turistene så kan vi supplere med arbeidsplasser innen reiselivet. Sjømatkommunene er robuste og produserer mat som verden trenger i større og større grad. I positiv retning må jeg også nevne at den den digitale utviklinga har medvirket til at vi får det samme tilbudet i distriktet som i byene. Netthandel og selvbetjening medfører reduserte arbeidsplasser i byene men er en fordel for oss her ute.
Dette må vel være enkle løsninger på store problemer?!
