Varslene om raske, menneskeskapte klimaendringer berører vår tilværelse og framtiden til våre etterkommere.

Roger B. Larsen, førsteamanuensis ved Norges fiskerihøgskole. Foto: David Jensen/UiT

Våre fiskerier og spesielt utviklingen av fiske med bunntrål og snurrevad hører med i dette bildet.

Når vi leser noen av karakteristikkene som beskriver disse fangstmetodene, blir det som oftest pekt på lang transport og høyt karbonavtrykk for bearbeiding av fisk, høyt energiforbruk under fangstoperasjon, skadelig bunnpåvirkning, marin plastforsøpling, betydelig yngelbeskatning og dårlig kvalitet på fisk.

Redskapenes fortreffelighet og effektivitet kommer i annen rekke.

Hvordan vil næringen selv endre fangstteknologien for å rette opp miljøprofilen?

Hvordan skal vi som nasjon innrette våre fiskerier i forhold til FNs bærekraftsmål og anbefalingene fra klimatoppmøter?

Kan vi stole på at vi er på rett vei når vi ser utviklingen av fangstmetodikken i de norske trål- og i snurrevadfiskeriene?

Bunntråling er en av de mest effektive metoder for fangst av bunnfisk som torsk, hyse, sei, etc. og det eneste alternativet for effektiv fangst av dypvannsreker i industriell skala. Det stilles spørsmål ved for eksempel det store energiforbruket per kilo fisk og reker som fanges.

Effektivitet:

Fiske med snurrevad skjøt i likhet med bunntrålfisket fart i 1960-årene da metoden ble videreutviklet fra fangst av primært flyndre til mer direktefiske etter torsk og hyse. Snurrevadfiske blir ofte omtalt som en skånsom fangstmetode.

Den er i dag en av de viktigste bidragene for landinger av fersk fisk til landindustrien.

Teknikken er dessuten det eneste reelle alternativt for fangst av levende torsk i stor skala til bruk for eksempel i fangstbasert akvakultur.

Moderne snurrevad har stor effektivitet og har mange likhetstrekk med trål. Uten å finne en begrunnelse er snurrevad regulert som et kystfiskeredskap for fangst av blant annet torsk og hyse, mens bunntråling etter de samme artene må skje utenfor 6- eller 12-mils grensa.

Begge fangstmetodene har de siste tiårene gjennomgått svært store endringer når det gjelder dimensjonering og vekter. Innenfor bunntrålflåten har antall fartøyer gått betydelig ned, men fangstkapasiteten på hvert fartøy har økt og langt på vei oppveid reduksjon av antall båter.

Utvikling:

Hvordan forklarer vi dette? Foruten større fartøyer med bedre produksjonskapasitet, lastekapasitet og økt motorkraft, er fangstmetoden blitt mer effektiv. For fangst av fisk er det vanlig med to-trål system (dobbel-trål) og i rekefisket blir trippel-trål system mer og mer vanlig.

Dette innebærer betydelig økning i fangstareal per tråltime sammenlignet med teknologien fram til midten av 1990-tallet.

Snurrevadteknologien er også under stadig utvikling. Større båter og mer maskinkraft har siden millenniumsskiftet gjort det mulig å øke fangstareal ved å øke lengde på tauene («armene») og vekter mot bunnen.

Tauene (stålwire med en kappe av syntetiske fibre) som samler fisk inn mot og foran nota er ofte 2-3½ km lange på hver side.

Tykkelsen på «tau-armene» har kommet opp i 40–60 mm i diameter på de største båtene. Det er begrensning på redskapets dimensjoner i de tilfeller fisket foregår innenfor 4-mils grensa. Men mange stiller spørsmål om snurrevad fortsatt er et «typisk» og skånsomt kystfiskeredskap?

Tyngre aktive fiskeredskaper som bunntrål og snurrevad, legger igjen relativt store mengder marint søppel i form av plast. Det kan være større eller mindre biter som slites løs (tapes) fra redskapene, samt mikroplast fra slitasje av nett, tauverk.

Forsøpling:

Det er innlysende at jo større og tyngre redskapene blir, desto mer forsøpling får vi. I en studie publisert i 2020 ble det pekt på at f.eks. slitasje på snurrevadtau og bruken av moderne slitematter av plast under trålposene bidrar i stor grad til problemet.

Slitemattene («labbetusser») er bygd opp av tynne tråder av polyetylen (PE) og ei slitematte dekker flere kvadratmeter under hver trål. De fleste av oss har sett bilder av hekkende sjøfugl som bygger fargerike reir av slike tråder som er løsnet fra «labbetussene», andre trådbiter og tauverk.

Vi kjenner konsekvensene. «Labbetuss»-tråder, samt rester av nett og tauverk, er godt synlige. Det meste av dette flyter og ender opp som strandsøppel. Derfor er det i mange deler av verden stort fokus på akkurat dette miljøproblemet.

Men i tillegg bidrar slitasje til produksjon av «usynlig» mikroplast. Fra norsk fiske med bunntrål og snurrevad er det forsiktig beregnet at disse redskapene legger igjen mer enn 150 tonn mikroplast årlig.

Drivhusgasser:

Artikkelen i journalen Nature om at trålfiskerienes årlige oppvirvling av bunnsedimenter frigir mer CO₂ enn den internasjonale flytrafikken produserer, fikk stor oppmerksomhet i fiskerikretser innen EU sommeren 2020.

Det ble lite debatt om dette fra vår side. Er dette uvesentlig for norsk fiske? Stadig tyngre komponenter på snurrevad vil på samme måte – om ikke i samme omfang – som bunntrål bidra til oppvirvling av bunnsedimenter.

For noen år siden ble det pekt på at ny motorteknologi og mer effektive skipsdesign ville føre til nedgang i fremtidig energiforbruk, det vil si mindre oljeforbruk per kilo fisk fanget med energieffektiv teknologi.

På en fiskerikonferanse som nylig ble avholdt, ble det imidlertid opplyst at utslipp (av NOx gasser) til luft har økt i fiskeflåten de senere år og at den nye generasjonen av trålere har høyere energiforbruk enn fartøyene som er skiftet ut.

Dette er kanskje ikke den store overraskelsen? Forklaringene kan f.eks. være at driftsmønster har blitt endret de senere år.

Hvordan tenker man i segmentene «havgående» og «stor kyst» av fiskeflåten at man skal klare å tilpasse seg «det grønne skiftet»?

Økte CO₂ avgifter virker uunngåelig dersom løftet om reduserte utslipp skal ha innhold. Fiskeriene må ta sin del av prisen og flere tiltak er foreslått. Kan det tenkes at også endringer i fangstteknologien bør bidra til å redusere energibehovet og negativt miljøavtrykk?

Bærekraft?

Stor fangsteffektivitet sies å ha mange fordeler. Men må redskapene nødvendigvis dimensjoneres på en slik måte at det skapes så mange negative effekter fra bruk av bunntrål og snurrevad som vi ser i vårt fiske i dag?

Skal vi stoppe litt opp og spørre:

Er utvikling i norsk fiske med bunntrål og snurrevad bærekraftig – og bør retten til å høste av fellesskapets ressurser også inkludere tydeligere krav til miljøriktig praksis som harmoniserer med vedtatte klimamål?