I 2016 fant markedsgruppen i Norges sjømatråd ut at norsk sjømatindustri måtte bygge nye markeder, og

. Vesten hadde nettopp inngått en ny atomavtale med landet, og sanksjonene skulle trappes ned. Dermed ble det åpnet opp for handelssamkvem mellom vestlige land og det prestestyrte landet. Norske fiskeselgere med dollartegn i blikket så nye muligheter for norsk laks og fisketeknologi. 

På høsten 2016 ble det arrangert

, og ovasjonene fra både fiskeriministeren og næringen var gigantiske. Fiskeriminister Per Sandberg (Frp) mente det iranske markedet med 80 millioner innbyggere nærmest skrek etter norsk laks. Samtidig uttalte iranske bedriftsledere at de var lei kinesiske billigproduktet, og at de nå ville ha kvalitet fra lille Norge.

Øystein Hage  Foto: Ketil Svendsen

Både Sandberg og resten av den norske sjømatdelegasjon så imidlertid glatt bort fra alle de iranske menneskerettighetsbruddene. Det betydde ingenting at samtidig med at Sandberg og gjengen reiste til Iran satt 160 personer på dødsceller. Amnesty International gikk til og med så langt som å mene at fiskeriministeren hadde mistet gangsynet og bakkekontakten i sin jakt etter laksepenger. Selv avviste Sandberg all kritikk, og mente utenriksministeren måtte ta seg av de alvorlige sakene. Selv skulle han bare selge fisk, var hans konklusjon. At 11 barn var blitt henrettet i perioden 2005–16 ville heller ikke ministeren kommentere.

Problemet er at turen til Iran var mer eller mindre poengløs. I de snart to årene som har gått er det knapt blitt solgt en eneste mer fisk. I fjor ble det eksportert fisk for 76,6 millioner kroner til landet, kun seks millioner mer enn i 2016. Verdien hittil i år har vært på usle 18 millioner kroner. Forståsegpåerne mener det skyldes mangelfullt utviklet finansielt system. Få vestlige banker har nemlig avtaler med Iran, noe som gjør transaksjonene vanskelige. 

Per Sandberg klarte heller ikke denne gangen å trumfe internasjonal storpolitikk med norsk laks

Disse problemene har eksistert hele tiden, men ble ikke tatt hensyn til da Sandberg fløy til Teheran. Om de visste om utfordringene, vites heller ikke. Sandberg & Co ville kun selge fisk. Hvordan pengene skulle komme hjem, brydde ikke så mange seg om.

Problemene har fått interessen for Iran til å lunkne, og fiskeriministeren har knapt nevnt landet etter han kom hjem. Nå i vår har den amerikanske presidenten Donald Trump skrotet den mye omdiskuterte atomavtalen. Samtidig benytte han anledningen til å true både andre land og selskaper som velger å holde frem handelen med landet, noe som selvsagt har fått både norsk sjømatnæring og bankene som har avtaler med Iran til å skjelve i buksene. For fortsetter vi å samarbeide med iranerne, kan Trump fort gi oss en smekk over fingrene på den amerikanske grensen. For det er tross alt viktigere å selge fisk til USA for 5,6 milliarder kroner enn fisk til Iran for 76 millioner. 

Det har selvsagt endt med at

 I utgangspunktet skulle Norges sjømatråd vært på to ulike fiskemesser i Iran i slutten av juni, men har nå avlyst sine planlagte messeturer til landet. 

Det som begynt som en flørt og en fantastisk opplevelsestur for en fiskeriminister og noen heldige bedriftsledere, endte som en total katastrofe. Pengene Sjømatrådet, myndighetene og selskapene har brukt på å bygge markedet, kan de anse som tapt. Og overraskende nok; Sandberg klarte heller ikke denne gangen å trumfe internasjonal storpolitikk med norsk laks.