Jeg finner det opportunt å bidra med en kort egenopplevd historie fra egne observasjoner om det relativt sterkt sektoriserte Norge ved etableringen av BarentsWatch.
Lukkede Tjenester (BWLT) for fellessatsing og samhandling utfordret faktisk etablerte etater med stort selvbilde. Det var fra den tid da det utenrikspolitiske heteste tema for Norge var i ferd med å skifte fra Afghanistan tilbake til Nordområdene.
Et område hvor vi vil ha evig historie fellesskap sammen med vår potensielle motstander, men også beste samarbeidspartner innen fiskeriforvaltning – Russland. Fokuset Støre satt var Nord- Norge og Nordområdene, glimrende illustrert ved å «snu kartet» og plassere seg på Nordpolen og se sørover.
Det skulle forundre meg meget om ikke også den smertelige Elektronsaken spilte en rolle for etableringen av BarentsWatch lukkede tjenester (BWLT) – en særdeles lite omtalt suksess – naturlig nok.
Det var allikevel ikke selvsagt at det skulle bli en suksess.
Alle norske etater med sektor ansvar på havet var på direktorats nivå en del av BarentsWatch lukkede tjenester med Kystverket, Fiskeri, Toll, Forsvar, HRS, Politi, Skatt, som de sentrale aktører.
For åpen og lukket tjeneste er det i alt åtte departementer og 29 forvaltningsetater og forskningsinstitutter som nå står bak utviklingen av tjenesten.
Det felles verktøy i BWLT som er skapt, kan jeg ikke få lovprist nok. Det representerer det ene IT prosjekt som i mitt yrkesliv fra tjeneste i flere etater, ble opplevd som en fantastisk suksess. Det var det imidlertid Operativ gruppe som skapte, med representanter for Fiskeridirektoratet i front, ansporet av sine erfaringer knyttet til overfiske i Barentshavet.
Ikke på grunn av fagledelsen der, men mer på tross av nettopp den. Den tverretatlige operative gruppe laget en behovsbeskrivelse som etter hvert i henhold til sakseieren Kystverket på et tidspunkt gikk utover oppdraget.
Muligens litt rett, men nå var jo de virkelige fagfolka satt på saken og de ville ha «verktøy». Det ble det til gagns. Resultatet var neppe noe det politiske nivå hadde sett for seg enn si kunnet forutse, men de sørget for bevillingene og til tider var det for mye penger – fordi noen streket og strittet imot.
Det ble i løpet av kort tid skapt kanskje verdens beste havovervåkingssystem fordi fagfolka sto an av. Flere av de toneangivende lederne var mer opptatt av reviret sitt enn å skape noe i fellesskap for Norge – mye større enn dem selv. Som en av dem sa på et møte i Oslo: «BarentsWatch er bare noe tull». Ikke lang tid etterpå var hans egen etat den største bruker av systemet.
Sektortrøyen var på fra ledernivået ganske tidlig. Ikke fordi de kranglet seg imellom, men fordi det av politisk ledelse var satt i verk via et prosjekt utenfor den enkelte etat, men som etter hvert ble en seksjon i Kystverket. Nærings- og fiskeridepartementet sto på for saken og på det departementale nivå virket det å være mer harmonisk. Kanskje sikret også SMK utviklingen fra avstand. En erfaring å huske på for fremtiden.
Etter å ha opplevd diverse IT prosjekt etter den såkalte fossile «fossefallsmetoden», fikk vi oppleve hva «Smidig metoden» kunne føre til. Det hele begynte med at Frank Øynes i Spacetex (Tromsø) sto bak operatørene i Vardø/ Vadsø når de jobbet med kontrolltema på havet og så hva de trengte. Han begynte å banke ut nye små moduler som ble satt i verk hver 14. dag.
Slik fortsatte det fra denne spede begynnelse og videre år etter år ved Sopra Steria som kort etter start fikk kontrakten på videreutvikling og giret det hele opp ved særdeles entusiastiske utviklere ledet av en framoverlent og dyktig prosjektledelse fra BW-staben.
I forhold til den såkalte Nordområde satsingen så er det jo dog et tankekors. Den tekniske utviklingen havnet i tykkeste Oslo, ikke i Tromsø, mens den lille BW staben og den operative spisskompetanse for det meste befinner seg i Nord.
Tyngdekraften rundt Oslo er uimotståelig.
Hvis snille, gode og kompetente Norge vil bidra mer i verden på hav så har man skapt et verktøy i BWLT som kan gå i innsats for «Mother Ocean».
